Tegning av Gjert Ingebrigtsen under første dag av straffesaken mot ham i Sør-Rogaland tingrett mandag. Foto: Ane Hem / NTB
Både Gjert, de fornærmede barna, rettssystemet og allmennheten fortjener at pressen dekker rettssaken
Den første uka av rettssaken mot Gjert Ingebrigtsen er over. Interessen er enorm, pressedekningen betydelig. Men noen mener pressen må la rettssaken gå i stillhet, uten pressen.
En leser har skrevet til oss i forbindelse med den pågående rettssaken i Sør-Rogaland tingrett, der Gjert Ingebrigtsen står tiltalt for vold i nære relasjoner, og Jakob Ingebrigtsen og lillesøsteren er de fornærmede.
Det har vært skrevet side opp og side ned, teppedekking på TV. Referater og analyser. Skyhøy interesse. Det er det ikke alle som applauderer.
«Jeg mener pressen ikke skal ha tilgang til rettssalen så lenge rettssaken pågår. Dette går på rettssikkerheten løs. Dette fordi pressen har en stor 'manipulerende' makt i og med at pressen kan synse så mye de vil uten hensyn til tiltalte og andre pårørende i saken før dom er avsagt», skriver en leser til ABC Nyheter. Vi har sett lignende oppfatninger flere steder.
Bekymringen er ikke ubegrunnet.
De aller eldste eller mest oppleste vil huske saker som den mot Fredrik Fasting Torgersen, som i 1957 ble arrestert for drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen i Skippergata i Oslo. I pressen ble han umiddelbart navngitt i artikler som til dels bar sterkt preg av forhåndsdømming. I 1958 ble han idømt livsvarig fengsel og 10 års sikring, og løslatt først i 1974. Fortsatt er vi mange som mener at han burde fått saken sin gjenopptatt. Selv om det er for sent nå. Han døde i 2015.
Et nyere eksempel Baneheia-saken, der det både i forkant av og under rettssaken avstedkom en pressedekning som i ettertid står som en skamplett i norsk pressehistorie. Der politikilder ble tillagt altfor stor vekt, og naturlige kritiske innfallsvinkler ikke ble tatt eller fulgt opp.
All makt i rettens hender
Så er det altså grunner til at pressen finnes. Prinsippielle, tungtveiende og samfunnkritiske årsaker.
Gjennom referering, kritisk gjennomgang, analyser og avsløringer, kaster pressen lys over prosesser og makt, slik at forhold som ellers ikke ville blitt opplyst for allmennheten blir det. Og slik at feil og urett kan bli avdekket.
Allmennheten fortjener innsyn og maktinstitusjonene fortjener ettersyn.
Nå skjedde kanskje ikke dette i Torgersen-saken. Og det skjedde i hvert fall ikke i saken mot Viggo Kristiansen. Det har pressen tatt mye selvkritikk for. Slik vi skulle.
Men pressen må og skal dekke kriminalsaker med allmenn interesse. Slik som saken mot Gjert Ingebrigtsen. Uten å forhåndsdømme. Gjert Ingebrigtsen er tiltalt, han er ikke skyldig. Som tiltalt i en straffesak er han i en ekstremt sårbar posisjon; all makt over livet hans er i rettens hender. De fornærmede i saken er ikke i noen mindre sårbar posisjon. Begge eller alle parter fortjener at pressen kaster lys på det noen vil skjule, fortjener at noen ser etter feil og urettmessigheter.
Og overordnet: Allmennheten fortjener innsyn og maktinstitusjonene fortjener ettersyn.
Retten og pressen
Det er en spesiell øvelse å dekke en rettssak. Dekningen er refererende, men den tolker og oversetter også. Den påpeker og kritiserer. Her er det lett å trå feil. Vi skal analysere og sette i sammenheng. Men vi skal ikke bidra til forhåndsdømming. Vi må balansere. Der vi finner noe kritikkverdig eller merkelig, må vi rapportere om det, men ikke dømme på det.
For retten dømmer.
Men pressen vil overprøve.
Det er jobben.
Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den.
