Iron Maiden-vokalisten om livet etter kreften
– Jeg vil at leseren skal føle at han sitter på bar, mens jeg forteller morsomme historier til ham, sier Bruce Dickinson, som er aktuell med sin uhøytidelige selvbiografi på norsk.
STOCKHOLM, SVERIGE (ABC Nyheter): Jeg møter den berømte, eksentriske 59-åringen med de mange talentene på Grand Hotel. I tillegg til å være metalsjangerens gullstrupe er han også aktiv pilot, ølbrygger, businessmann, forfatter, filmskaper, foredragsholder og «cancer survivor».
Tidligere var han også en av øyrikets fremste fektere.
Som en virvelvind entrer han rommet, noen minutter bak skjema, som en karakter fra The Wind in the Willows.
– Vanligvis er jeg en Tigergutt, men ikke akkurat i dag, smiler han unnskyldende og gjør det underforstått at han er preget etter gårsdagens festligheter.
Bruce Dickinson er iført en kamuflasjemønstret dressjakke og blå jeans. Han skiller seg tydelig ut fra de andre hotellgjestene.
Siden høsten 1981 har Dickinson vært vokalist i Iron Maiden, som fortsatt holder koken som ett av de største bandene i metalsjangeren. Da Dickinson erstattet Di’Anno på vokal, utviklet Iron Maiden seg til å bli et fullblods stadionband.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenInspirert av Nivens biografi
Tittelen på hans selvbiografi «What does this button do?» - eller på godt norsk: «hva skjer når jeg trykker på denne knappen?» - gjenspeiler hans lidenskap for å fly, som også utgjør en stor del av boken.
Tittelen er også ganske beskrivende for personligheten til Bruce Dickinson og hans lidenskap for mangt og mye.
– I selvbiografien vil jeg ikke at leseren skal føle seg som en psykolog som må høre på masse intime betroelser. Slikt er grufullt! Håpet er at de som leser boka skal le litt, kanskje felle noen tårer og lære noe. Hvis den har et budskap må det være at livet er fantastisk, og selv når det ikke var så bra, var det greit nok, sier han og fortsetter:
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Folk har sagt til meg i ti-femten år at jeg må skrive min selvbiografi. Egentlig hadde jeg slått det fra meg, for det tar så lang tid å føre en bok i pennen, sier Dickinson som tidlig på 1990-tallet utga to humoristiske romaner.
Artikkelen fortsetter under annonsenDickinson forteller at han har latt seg inspirere av den britiske skuespilleren David Nivens The Moon’s a Balloon fra 1971, som jeg leste for lenge siden.
– Boken hans er briljant og underholdende. Da jeg leste den fikk jeg følelsen av å ta en øl og en god prat med ham, forteller Dickinson.
Med entusiasme blar han fornøyd gjennom den norske utgaven av selvbiografien. – Wow! Dette er på norsk altså? Den ser virkelig bra ut.
Kampen mot kreften
Det var i desember 2014, under arbeidet med dobbeltalbumet «Book of Souls», at han følte at noe var alvorlig galt med kroppen.
– Når man skriver en fortelling, må man ha en begynnelse, en midtdel og en slutt. Heldigvis har jeg ingen definitiv slutt ennå, men etter at jeg kjempet mot kreften tenkte jeg at det kunne passe som et sluttkapittel i boken, forteller han.
I boka skriver han at han svettet om natta, blødde fra tannkjøttet, hadde dårlig ånde og en opphovnet kjertel på halsen. Han måtte gjennom en krevende kreftbehandling med langvarig stråleterapi.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Av legene fikk jeg injisert et stoff i blodet som gjorde at strålingen virket bedre. Jeg har ikke merket konsekvenser som slapphet og tretthet etter behandlingen, men all strålebehandlingen har gjort underkjeven min såpass svekket at den ikke vil tåle et slag. Boksing er med andre ord ikke en sport jeg kan begynne med, sier Bruce halvt på spøk.
Artikkelen fortsetter under annonsenGa mobberne juling
Bruce Dickinson ble født 7. august 1958 i Nottinghamshire. Mange av opplevelsene i oppveksten tok han med seg videre i livet og at «Ingenting i barndommen er bortkastet», skriver han i boken.
Foreldrene hans var unge og ofte fraværende, så jobben med å oppdra den unge Bruce falt derfor på hans besteforeldre. Videre skriver han om hvordan han som guttunge forelsker seg i modellfly, bøker, teater og oppdager sin egen seksualitet og også hvordan det var å bli mobbet for å være ny på en skole.
Artikkelen fortsetter under annonsenDickinson var ikke den som fant seg i det, men ga en gang mobberne juling. På skolen fikk han gode karakterer.
– Ved universitetet i London studerte jeg historie og mange perioder fascinerer meg ennå. Jeg er spesielt interessert i første og andre verdenskrig og også Den kalde krigen, som jeg husker så godt og som det kommer stadig ut nye historier om, sier Dickinson.
Fan av Thatcher
Historie opptar Dickinson, og han snakker gjerne i det vide og det brede om Churchill og hvordan han reddet Europa fra Hitlers barbari.
– Han var allerede gammel da han ble statsminister, og både drakk og røyket sigarer, og han tok landet til krig mot denne «unholy emperor» i Tyskland, forteller Dickinson med innlevelse.
På den kjente live-platen Live After Death (1985) bruker også Iron Maiden et utdrag fra en Churchill-tale. Dagens politikere er han ikke så begeistret over.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Dessverre er nesten alle dagens britiske politiske udugelige og annenrangs. De har blitt som en gjeng med eiendomsmeglere hele gjengen! Thatcher var den siste jeg likte, selv om jeg ikke var enig med alt hun gjorde. En god politiker skal ha både visjon, lederegenskaper og integritet, og hun hadde alt dette. Tony Blair hadde bare to av delene, sier Bruce Dickinson, som ikke er redd for å lufte friske meninger. Politikere synger han f om i Be Quick or Be Dead fra 1992.