Nei, kommunene kan ikke ta vare på naturen

44.000 inngrep i norsk natur på fem år!

NRKs store undersøkelse nylig slo ned som en bombe. I naturen kan én liten kvadratmeter være hjem til titusenvis av dyr og planter, fra svarttrosten i trekrona til krypene nedi jorda. Til sammen ofrer vi minst 79 sånne kvadratmetere i minuttet, skrev NRK.

De dokumenterte i sin undersøkelse at nedbygging av selv spesielt verdifulle naturområder, er blitt dagligdags. Groteske inngrep gjøres for å bygge vei, jernbanelinje, hytter, kjøpesentre vindkraft – ja, hva som helst.

Enighet om historisk naturmangfoldsavtale: – Et signal om håp

LES SAKEN

Og alle instanser fra kommune til stat lar det rolig skje. Bit for bit forsvinner natur. Så hvem skal vi betro ansvaret for naturen til – kommune, fylke eller stat, nå som naturvernet lider samme skjebne som norsk klimapolitikk?

Norge underskriver internasjonale avtaler, som FNs klimaavtale og FN-konvensjonen om biologisk mangfold. Senest en «historisk» naturavtale i 2022 når det gjelder naturvernet. Men så fortsetter business'en som før – og vel så det.

Som Aftenposten skriver: 700 kvadratkilometer er dekket av hytter. På toppen av det planlegger kommunene dobbelt så mye, og regjeringen griper ikke inn.

Og svære arealer fjell skal slukes av vindkraftanlegg.

Men stopp litt, noen kommuner har begynt å tenke på innstramming i hyttebygging, enda det kan gå utover lokale grunneiere og håndverkere. Og motstanden mot vindkraft har ført til en lovendring som gir kommunene makt til

Regjeringen vil ikke stramme inn på regler for nedbygging av natur

LES SAKEN

å bremse ved hjelp av plan- og bygningsloven.

Kanskje vil det lokale demokratiet likevel berge mer av naturen vår?

Så liten bit, så fristende

Ja, en gang i tida opplevde jeg noe enestående i bydelen jeg bodde i på Oslo vest. Bydelsutvalget, som tilsvarer kommunestyrer i andre kommuner, behandlet en søknad om utbygging av en eiendom i et kostbart villastrøk. Men søknaden ble avslått takket være en Frp-politiker som tok ansvar for det biologiske mangfoldet. Han påpekte at det ville gå utover salamandere i et lite vannhull på tomta.

– En masseutryddelse av arter er i gang

LES SAKEN

Problemet er at dette nettopp er enestående. I det minste sjeldent, når kommunepolitikere får på sitt bord saker som kan gi arbeidsplasser og skatteinntekter.

De 44.000 feltene av ødelagt natur NRK viser fram, illustrerer problemet.

Det er så mange biter, så mange enkeltsaker. Hver bit behandles for seg. Og hvilken ordfører er det som vil si nei til noen nye arbeidsplasser når det bare går ut over denne kommunens lille teig? Kommunenes planer om samlet å fordoble antall hytter i landet, sier sitt om det.

Hva så når kortene deles ut på ny?

Det er leit å si, men jeg er enig med Naturvernforbundets leder Truls Gulowsen.

På nettstedet X skriver han at klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen tar fullstendig feil når han påstår at «det er kommunene som har størst interesse av å ta vare på egen natur.»

Naturvernforbundets lokallag opplever over hele landet at norsk natur har dårlig rettsvern. Det er ikke noe overordnet «system» som passer på den.

Nå har noen kommuner vist sterk motstand mot å bygge ned sin natur med vindkraft-anlegg som sluker store arealer i naturen, men de har ikke hatt noe de skulle ha sagt.

Det kan de heretter få, siden vindkraft fra i fjor av skal behandles etter plan- og bygningsloven, som kommunene har hånd om. Til nå har søknader om konsesjon til vindkraftutbygging blitt avgjort etter energiloven av det statlige Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE).

Men lovendringen følges av skatteendringer. Kommunene fristes av innføring av grunnrenteskatt på vindkraft, som vertskommunene skal ha en bit av. Det kan være dårlig nytt for villmarka. Ut fra «bit-for-bit»-tenkningen kan penger til kommunebudsjettet trumfe vernet av natur.

Uberørt natur blir fy-fy

Samfunnsøkonomen Anders Skonhoft regner med at naturvernet blir svekket når kommunene får får myndighet i spørsmål om vindkraftutbygging samtidig som de får økonomiske insentiver til å gi klarsignal for vindkraft.

I en kronikk i Klassekampen skriver han at den direkte arealbruken til vindturbiner snart utgjør tusen kvadratkilometer, eller snaut halvparten av Vestfold fylke. Og virkningen fra utbyggingen strekker seg langt ut over planarealet.

Skonhoft påpeker at de inngrepsfrie områdene i Norge, de såkalte Inon -områdene, har blitt drastisk redusert de siste 100 årene. Miljødirektoratet definerer Inon som områder med minst 1 kilometers avstand til tyngre inngrep. På fem år fram til 2018 tapte Norge 630 kvadratkilometer inngrepsfri natur. Direktoratet måler dette hvert femte år, og vil publisere nye tall utpå våren.

Synet på inngrepsfri natur er delt. Miljødirektoratets arbeid med Inon har lenge provosert Høyre og Erna Solberg. På Høyres landsmøte i 2010 gikk hun til angrep på Miljødirektoratets forgjenger, Direktoratet for naturforvaltnings, forsøk på å bevare sammenhengende naturområder.

– Direktoratet for naturforvaltning er den klammeste hånden av alle. De forvalter en ordning som heter Inon, som betyr inngrepsfrie naturområder, fulgte delegaten Elise Vold Fangberget opp på samme landsmøte.

Ja, bannlysningen av Inon-begrepet ble faktisk del av Høyres og Frps regjeringserklæring på Sundvollen da de overtok regjeringsmakta i 2013.

«Lokal medvirkning er viktig i forvaltning av naturressursene, og regjeringen vil ha forsøk med grunneierstyrt forvaltning av verneområder. Regjeringen vil avvikle «inngrepsfrie naturområder» (INON) som verktøy i arealpolitikken.», het det der.

Naturen eies ikke bare av naboene

Dilemmaet ligger der: Tanken om lokalt fundert, demokratisk behandling av spørsmål om arealbruk, bygger på et godt prinsipp. Så godt at EU har gitt det et eget navn, subsidiaritets-prinsippet. Prinsippet ble riktignok oppfunnet av den katolske kirke i 1931 og innebærer at beslutninger skal tas på så lavt nivå som mulig.

Prinsippet splitter partiene. MDG Une Bastholm mener det er «et nødvendig offer» å frata kommunene makt til å bygge ned natur, mens Senterpartiets kommunal- og distriksminister Erling Sande mener de lokale folkevalgte gjør grundige og gode vurderinger i disse og andre saker, ifølge intervjuer i Klassekampen.

Anders Skonhoft kommer også inn på en annen, interessant problemstilling:

Kommunene og innbyggerne der det skjer inngrep i naturen, opplever den største byrden ved naturødeleggelsene.

«Men uberørte fjell- og skogsområder er noe som tilhører hele det norske fellesskapet, og ødelagt natur berører hele befolkningen. Hvorfor skal det være slik at en kommune med noen få hundretalls innbyggere skal kunne bestemme at store, verdifulle naturarealer på titusener av mål skal kunne gå tapt?» spør han.

En annen sak er at utviklingen vi har sett, med alle de 44.000 ødelagte naturteigene på fem år som NRK dokumenterte, jo har skjedd med statens vitende og vilje. Regjering og Storting er heller ikke garantister for å passe på naturen.

Konklusjon:

Et kommunestyre vil aldri være i posisjon til å ta et helhetlig ansvar for den samlede politikken i landet. Regjering og Storting gjør også feil. Men skal det overhode være noen sjanse for at nasjonale mål for naturvern skal oppnås i praksis, må den ansvarlige ta ansvaret.

Norges framtidige kriger skal besluttes.

Les flere av Thomas Vermes sine kommentarer her.

( Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).