– Nå er jeg gammel. Jeg har ingen framtid lenger.
Det uttaler skuespiller Lise Fjeldstad i en pressemelding fra Bonnier Norsk Forlag.
I sommer fylte hun 84 år. Nå har skuespilleren samlet egne tanker, refleksjoner og tekster om livet, døden og kjærligheten i sin nye bok «Ordene i speilet».
Fjelstad mistet ektemannen Per Sunderland i 2012. Hun skriver om tiden før, under og etter, og hvordan hun kjente på sorgen.
«Jeg hadde ett år på å forberede meg på at Per skulle dø. Vi forsøkte å leve så normalt som mulig, men sannheten krøp sakte inn på oss. Jeg vet ikke om den noen gang trengte helt inn.»
Da Lise Fjelstad og Per Sunderland fant hverandre var begge gift fra før, men Fjelstad sa til Dagbladet at de ble «rammet av kjærlighet».
– Vi hadde ikke noe valg. Det måtte bare bli, sa Fjeldstad til Dagbladet, et halvt år etter mannens død.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Skuespillerparet var gift i 33 år. Ekteparet fikk to barn sammen: Sønnen Peik og datteren Julie, kalt «Blomma».
Sunderland gikk bort av kreft, 87 år gammel.
«Per nevnte aldri ordet 'kreft', 'sykdommen' kalte han det. Jeg tror det var den eneste måten han greide å leve med vissheten om at han skulle dø på», skriver Fjelstad i boka.
I «Ordene i speilet» ser Lise Fjeldstad tilbake på 4. juni 2012, dagen ektemannen døde. Blomma hadde laget middag. Lise var trøtt, men Per fikk ikke sove.
«Jeg lå ved siden av han. Forsøkte å få han til å roe seg. Strakte ut hånda for å holde han. Jeg forstod ikke helt hva som var i ferd med å skje, men jeg følte jeg måtte være der, ved siden av han.»
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSmerten som fulgte, kunne Fjeldstad aldri ha forberedt seg på. Hun skriver at hun følte seg maktesløs i sorgen, når døden ikke kan kontrolleres.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Tapet kastet om på alt. (...) Den (sorgen, journ. anm.) gjorde meg fremmed for meg selv. Det var som om jeg ikke kjente meg igjen i verden hvor alt var som før», står det i boken.
Hun fant sin egen måte å eksistere med sorgen. Det var ikke med tårer, forteller hun.
«Da sorgen var på sitt sterkeste, la jeg meg i senga og med dyna omkring meg, det kjentes trygt på et vis. Da var jeg ikke i stand til å gjøre noen ting, da var det bare tomhet. Noen morgener, når barna skrålende ankom barnehagen i nabohuset, hendte det jeg fortsatt lå der, trygt pakket under dyna.», skriver hun.
I år er det elleve år siden Sunderland døde. Sorgen kan ikke overvinnes, men man kan lære seg å leve med den, sa Fjeldstad til Dagbladet i 2017.
Lise Fjeldstad takker for varme ord og fine tilbakemeldinger på boken. I dag sier hun at hun tror mange kan kjenne seg igjen i hvordan det er å miste noen man er glad i.
– Det er jo en gang sånn livet er – vi har noe, og så kan vi miste det, sier hun til Dagbladet.
