Hvordan bør Europa forholde seg til demonstrasjoner i Tyrkia?

En av de mest brukte parolene i Tyrkia er «hak, hukuk, adalet» – rett, lov, rettferdighet.

Rettsstatens gradvise forvitring har hatt alvorlige konsekvenser. I 2018 ble presidentens fullmakter utvidet i Tyrkia. For første gang ble landet omtalt som «ikke fritt» av den anerkjente internasjonale NGOen Freedom House.

En annen lignende organisasjon, World Justice Project, som måler hvordan rettsstaten oppleves i praksis på tvers av land, rangerer Tyrkia nå på 117 plass av 142 i deres rettsstatsindex. Det er bare fire trinn over Russland.

Den demokratiske tilbakegangen, som har pågått over lengre tid, har skapt et undertrykkende regime der mange tyrkere enten har blitt apatiske eller har selv-sensurert seg av frykt.

Arrestasjonen av borgermesteren i Istanbul, Ekrem Imamoglu, den 19. mars var derimot dråpen som fikk begeret til å renne over. Opprøret startet med studentene og kvinnebevegelsen, de som har opplevd størst tilbakegang i rettigheter og forminsket fremtidshåp de siste årene. Deretter har de tiltrukket seg andre deler av samfunnet som uttrykker sin misnøye med landets utvikling, både økonomisk og politisk.

Demonstrantene har blitt møtt med tåregass og vannkanoner.

Erdogans sterkeste kort har alltid vært økonomien, men de siste årene har tyrkere slitt med en inflasjon som på sitt verste var oppe i 72 prosent i 2022. Den ble nedjustert til 44 prosent i januar.

Da president Erdogan tok det drastiske tiltaket og arresterte Imamoglu, rystet det aksjemarkedet som falt til sitt laveste nivå siden 2008.

Demonstrantene har blitt møtt med tåregass og vannkanoner. Over 1400 har blitt arrestert på under en uke.

Fyrverkeri eksploderer ved siden av opprørspoliti under protestene. Foto: Francisco Seco / AP

Folkets opprør kom som en overraskelse for alle, ikke minst regjeringen. Demonstrasjonene har skjedd til tross for at det er nedlagt forbud. Den stadig strømmen av opposisjonelle, akademikere, journalister, og kurdere som har blitt fengslet de siste årene, illustrere kostnaden ved å stå imot regimet. Opposisjonelle er ofte tiltalt for «terrorvirksomhet», beskyldinger som er også rettet mot Imamoglu.

Dette er det Erdogan satser på: europeiske lederes stillhet.

Umiddelbart etter arresten kom det en støtteerklæring på sosiale medier fra flere borgermestre i Europa. De internasjonale reaksjonene fra europeiske toppledere har derimot latt vente på seg. Unntaket er den umiddelbare kritikken fra Tysklands utgående forbundskansler Otto Scholtz.

På søndag, fire dager etter arrestasjonen, kom en lignende fordømmelse fra Frankrike. Dagen etter uttalte Europakommisjonen at arrestasjonen reiser spørsmål om Tyrkias «overholdelse av sin vel etablerte demokratiske tradisjon», uten noe eksplisitt fordømmelse. Per 26. mars har Utenriksdepartementet ikke kommet med noen uttalelser.

Den brutale måten Tyrkia – et EU-kandidatland og Nato-alliert – slår ned på demonstrantene, har nærmest ingen valgt å kritisere.

Dette er det Erdogan satser på: europeiske lederes stillhet.

Bakgrunnen for dette er klar og tydelig. Tyrkia har fått en enda større geopolitisk status på grunn av omveltningene i verdenspolitikken de siste månedene. I Syria er Tyrkia en viktig aktør som kan bidra til større stabilitet. De kan imidlertid også påvirke utviklingen i landet negativt gjennom deres innflytelse på opprørerne. Syrias stabilitet er kritisk for regionen, og ikke minst for et Europa hvor migrasjonspolitikken anses som svært viktig.

Motstanden fra det sivile samfunnet er kanskje den eneste borgen som er igjen mot krypende autoritarisme.

Tyrkia er også viktig for Nato fordi landet kan være en viktig bidragsyter for å bygge opp europeisk forsvarsevne i Ukraina. Ikke minst, har Tyrkia Natos nest største stridsvante hær. Dette er gode realpolitiske grunner for å trå varsomt med Erdogans regjering. Det er også en kortsiktig taktikk som på lengre sikt svekker den større strategien om å styrke demokratiet i Europa.

I Europa er det enighet om at det er kampen for demokratiet og felles verdier som Ukraina kjemper for mot et autoritært Russland. Den siste uken har den samme kampen mobilisert demonstranter over hele Tyrkia. Motstanden fra det sivile samfunnet er kanskje den eneste borgen som er igjen mot krypende autoritarisme.

I en tid der store spørsmål stilles om Vestens samhold, må vi klare å vise vår støtte til de som kjemper for rettsstaten og demokratiet.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den.