Hvordan havnet vi der at en EU-kommissær fra Estland føler seg overordnet norske ministre i viktige spørsmål om norsk fornybar energi?
I mars fikk EU-kommissær Kadri Simson en flytur over Telemark for med egne øyne å se norske vannkraftmagasiner som EU-markedet tar for seg av. Vert på turen var klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap).
Så gikk det bare noen dager før Simson skrev brev fra Brussel og truet den norske regjeringen med straffetiltak dersom Norge ikke innfører EUs fornybardirektiv innen to frister.
Denne uka gikk den første fristen ut, nemlig at et utkast til beslutning skal foreligge. Og senest 13. august skal beslutningen være fattet.
Brevet sendte Simson vel vitende om at et av partiene i regjeringen, Senterpartiet, er motstander av å innføre fornybardirektivet, som er en del av en omfattende ny lovpakke EU vil ha innført i EØS-avtalen, kalt «Energipakke 4», eller «Ren energi-pakken».
Pakka vil vikle markedet for Norges kraftproduksjon enda tettere i EUs garn.
Arbeiderpartiet ønsker å la saken gå sin gang og innføre direktivet. I april åpnet så Senterpartiets parlamentariske leder Marit Arnstad for å godta deler av EUs 4. Energipakke, nemlig fornybardirektivet.
Men 8. mai kom kontrabeskjed fra partileder Trygve Slagsvold Vedum. Ingen biter av Energipakke 4 skal innføres.
Vi får se hvordan EU reagerer på det. Historien viser kontrasten til forholdet vår partner i EFTA-samarbeidet, Sveits, har til EU. De er ikke med i EØS, men har i stedet over 140 bilaterale (tosidige) avtaler med EU. (Norge har bare drøyt 100 avtaler med EU). Sveitserne har i motsetning til Norge ikke forpliktet seg til løpende å innføre ny lovgivning fra EU, og har ikke villet underlegges EU-domstolen.
Også sveitsiske myndigheter ville i 1992 bli med Norge, Island og Lichtenstein i EØS-avtalen som gir adgang til EUs marked. Men som altså innebærer at EU i realiteten overtar en stor del av lovgivningsmakten i Norge, og at EU-domstolen via en EFTA-kopi er øverste rettslige myndighet i Norge.
I Sveits oppsto det et problem med EØS. Der kan ikke den politiske eliten gjøre som de vil i slike saker. Viktige internasjonale avtaler må ut til folkeavstemning. Og folket stemte nei til en avtale som til de grader skadet sveitsernes selvbestemmelsesrett.
Kontrasten er stor til Norge. Her var det ingen folkeavstemning om EØS. Spørsmålet om Norge skulle inngå en så omfattende avtale, var ikke engang tema under valgkampen forut.
EØS-avtalen kommer ikke gratis. EU forlanger at Norge sponser utvikling av sine medlemsland som henger etter i utviklinga, for å gi Norge innpass i deres indre marked.
Også sveitserne drysser noen sveitser-franc til tilbakeliggende områder i EU. Men det er en forskjell. Jeg kom til å tenke på en tur til Sveits i 2003, året før EU ble utvidet med ti nye medlemsland fra Sentral- og Øst-Europa. Da var det bare gått fire år siden de ble frigjort fra Sovjetunionens jerngrep, og lå langt etter økonomisk. Derfor forlangte EU forhandlinger om økte økonomiske bidrag fra EFTA-landene til bruk for å få disse nye EU-medlemmene på fote, som motytelse til at vi slapp inn på deres indre marked.
Det var på denne tida jeg intervjuet professor Heinz Hauser ved handels-universitetet i St. Gallen. Mens forhandlingene pågikk mellom EU og både Sveits og Norge, hevdet han hardnakket at Sveits ville komme mye bedre ut enn Norge i disse forhandlingene om utviklingsbistand.
Hvorfor? Fordi de sveitsiske forhandlerne hadde en langt sterkere forhandlingsposisjon enn de norske. EU visste utmerket godt at i Sveits var det folket som avgjorde om avtalen var god nok eller ikke. I Norge var det en EU-vennlig politisk elite.
Det gikk som han sa, noe vi ser klart også i dag. I desember ble EU og Norge enige om norske bidrag på ca. 3,17 milliarder euro i løpet av en ny sjuårs-periode fra 2021-2028. De tilsvarer 5,3 milliarder kroner i året. Og Sveits? De har inngått en tiårig avtale på til sammen 1,3 milliarder sveitser-franc, tilsvarende 1,56 milliard norske kroner i året.
Altså mye mindre, enda de har flere innbyggere enn Norge, 8,8 millioner mot Norges 5,5 (2022).
Norge betaler 970 kr per innbygger i året, Sveits 180 kr. Altså betaler hver nordmann 5,4 ganger så mye som hver sveitser.
Eksemplene overfor er to av mange som beskriver forskjellen mellom Sveits og Norge sitt forhold til Unionen. EU er frustrert over avtaleformen de har med Sveits, og forlangte at også Alpe-landet skulle legge alle sine avtaler under EUs automatiserte regime, der alle endringer i EUs lovverk, som i Norge, skulle innføres i Sveits, og tvister skulle løses av EU-domstolen.
Forhandlinger om dette pågikk i flere år til sveitserne i 2021 brøt forhandlingene, vel vitende om at det var snøballs sjanse i helvete å få gjennom en avtale som svekket selvstyret og arbeiderrettigheter så mye, i en folkeavstemning.
Forholdet surnet kraftig, og EU satte avtale etter avtale ut av kraft etter hvert som lovgivningen i Sveits og EU utviklet seg til å bli ulike.
Tross den politiske krangelen har handelen mellom Sveits og EU økt år for år. Sveits eksporterte industrivarer og tjenester til EU for 122,1 milliarder sveitsiske franc i 2020, stigende til 156,4 i 2022. Importen fra EU økte fra 132,6 milliarder til 170,9.
15. desember i fjor hadde de klart å bli enige om et grunnlag for nye forhandlinger, noe som er på gang nå. Der ligger det mange kompromisser som kan bringe Sveits nærmere en EØS-situasjon, noe som gjenstår å se.
I Norge har stortingspolitikere og forskere hele tida slått fast at EØS-avtalen er mye bedre enn Sveits sin modell. Senest da «Eldring-utvalget» i april la fram sin EØS-utredning, ble den tolket som at EØS er best.
Samtidig er det høyst sannsynlig at forskere og politikere overdriver de økonomiske fordelene ved EØS, og krisemaksimerer bortfallet av den.
Eldring-utvalget opptrer for eksempel med en tese om at handelen med EU er 35 til 65 prosent høyere enn den ville vært uten tilgang til EUs indre marked, noe utvalgsleder Line Eldring og sekretariatsmedlem og SSB-forsker Olav Slettebø skrev i DN.
Uten tilgang til det indre markedet, hva betyr det? Det er lett å tolke det som uten EØS. Men Norge har uansett tilgang til det indre markedet via en eksisterende frihandelsavtale som gir nulltoll for industrivarer, og en viss tilgang på andre sektorer via reglene i Verdens handelsorganisasjon WTO.
Og så til de luftige tallene som bygger på andre utredninger som igjen bygger på andre utredninger:
At Europa- eller frihandelsforskere gir inntrykk av at EU ville kjøpe 35-65 prosent mindre olje, gass og fisk av Norge dersom vi ikke hadde EØS-avtalen, er ulykksalig.
Det legitimerer politiske retninger som går inn for å styrke markedskreftenes makt på bekostning av demokratiske beslutninger og lar andre land fastlegge betingelsene for, og styrkeforholdet mellom disse to kreftene.
Eller tenker de på handelen med tjenester? Der EU har et handelsorverskudd på 9,3 milliarder (2021) overfor Norge? Regner forskerne med at EU er så irrasjonelt styrt at de ville rasert denne inntektskilden ved å stikke kjepper i hjulene for handel med tjenester uten EØS?
Slike tallmessige anslag fra forskere og utredere er uansett det våre hjemlige EU-/EØS-politikere bruker for alt det er verdt for å begrunne sitt ønske om stadig mer EU-styring av Norge.
Det er nok ingen tvil om at det å ikke bli del av EUs rettssystem gir noen problemer som utvalget beskriver og høyst sannsynlig overdriver.
Men er tap av demokrati målt opp mot handelsfordeleneet likegyldig spørsmål?
Utvalget nevner riktignok dilemmaet for selvstyret som EØS-avtalen innebærer, men sånn jeg leser utredningen og debatten før og etter, legges det svært liten vekt på spørsmålet om demokrati og selvstyre i eget land.
Hva betyr det for folks tro på og oppslutning om demokrati som styringsform når de ser at internasjonale avtaler til de grader innskrenker de folkekvalgtes handlingsrom som EØS-avtalen gjør?
Jeg savner en grundig drøfting av avveiningen mellom betydningen av business kontra svekket demokrati.
Og for å komme tilbake til Sveits, som i sin utredning i 2010 konkluderte med at velstanden og selvstendigheten er best tjent med å holde landet utenfor både EU og EØS:
En viktig forskjell er at i Norge har forhandlinger med EU i flere tiår vært ledet av politikere som har blitt hindret av befolkningen i å få oppfylt sitt primære ønske, EU-medlemskap. Gjennom EØS-avtalen får de skritt for skritt på plass noe som kan kuliminere med at drømmen går i oppfyllelse når norske lover og beslutninger er så gjennominfisert av EU, at det ikke er mye igjen å tape.
I Sveits kan nok graden av EU-entusiasme variere blant politikere. Men de forhandler ut fra rene, nasjonale egeninteresser og har et svært innskrenket spillerom for milde gaver til sin store unions-nabo. For alle internasjonale avtaler av betydning skal avgjøres av folket gjennom folkeavstemninger.
Og ikke minst er de opptatt av selvstyre og bevaring av sin versjon av demokratisk styresett.
Thomas Vermes skriver i ABC Nyheter på søndager. Les flere av hans kommentarer her.
(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).
