Heidi Nordby Lunde er fast kommentator for ABC Nyheter. Foto: Terje Pedersen / NTB
Jo, takk skarru ha!
Ikke bare vet vi fra før at både menn og kvinner over femti er mindre attraktive på arbeidsmarkedet og har vanskeligere med å få seg ny jobb og karriere. Men det virker som om alle som ønsker å gjøre noe med det, gjør sitt ytterste for å gjøre oss enda mindre attraktive.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Nylig bikket jeg femti, og som vi sier – alternativet er verre. Så klart. Det er vel klassisk at man først blir veldig var på problemstillinger når de plutselig angår deg selv. Ei venninne sa en gang at hun sluttet å bry seg om barnehageplasser i byen den dagen den yngste begynte på skolen. Det er høyst menneskelig at det er slik, og jeg er ikke noe bedre menneske enn at jeg ikke har vært levende opptatt av seniorer i arbeidslivet. Før nå.
Det viser seg at jeg ikke er alene. Det er visstnok ikke ukjent at tidligere lovende ledere som plutselig finner at de er i enden av karrierestigen opplever det som vanskelig og urettferdig. De mangler jo verken erfaring eller kvalifikasjoner, men likevel føler de seg enten stuet vekk eller når ikke opp når de forsøker å komme seg videre. Dagens femtiåringer kan vel kanskje takke seg selv. Dersom de selv bare ansatte unge og lovende, fremfor litt eldre og erfarne, så har de bidratt til å skape en organisasjonskultur der alder og erfaring ikke settes pris på. Og hvis de selv ikke har gjort det hos seg, hvorfor forventer de at andre organisasjoner og virksomheter nå skal stå klare til å ta dem imot?
Det som er bra for oss, er at Norge nå har mangel på arbeidskraft, og når dette blir prekært nok så skal du se at arbeidsgivere må kaste nettet bredere for å få flere kandidater. Jeg har foreløpig lave skuldre på dette. Men det som stresser og irriterer, er den gjentakende problematiseringen av tilretteleggingsbehovet som visstnok melder seg. Dilemmaet er at de ordningene som er ment for å beholde folk i arbeidslivet, fort kan bli barrierer for å bli ansatt.
Når jeg fyller seksti får jeg rett på en ekstra ferieuke i året. To år senere, ved fylte 62 år, får jeg rett til 5 ekstra fridager per hele kalenderår. Hvis jeg mot formodning skulle ha blitt noe tregere i oppfatningen og litt mindre produktiv, samtidig som lønnsforventninger og lønnsprogresjon skal være den samme, så skjønner jeg at min CV fort kan havne bakerst i bunken. Aldersdiskriminering er selvsagt forbudt, og arbeidsgiver har tilretteleggingsplikt for ansatte uavhengig av alder. Men vi trenger jo ikke overdrive tilretteleggingsbehovet for alle i en gruppe som holder seg stadig friskere og lever lenger.
Litt trist å tenke på at min optimale periode som arbeidstaker var det kvarteret mellom å være en yngre, menstruerende kvinne til å bli en middelaldrende dame i overgangsalderen.
Etter at Kvinnehelseutvalget la frem sin viktige og høyst betimelige utredning om kvinnehelse, frykter jeg at debatten fra Storbritannia om tilrettelegging for oss i klimakteriet – overgangsalderen – kommer. For mellom hetetoktene, svikt i konsentrasjonsevnen og mangel på søvn, så fikk jeg med meg kvinneseieren om at arbeidsplasser nå begynte å erklære seg overgangsaldersvennlige. Det innebærer ifølge Dagens Næringsliv eksempelvis fleksibel arbeidstid, tilgang på bordvifter, hvilerom, medisinsk hjelp, opplæring av ledere eller «pustende» uniformer.
Ære være bedriftene som går foran og tilbyr dette, men den dagen jeg ligger på et hvilerom med bordvifte i en «pustende» uniform, så kommer jeg til å føle meg som noe jeg aldri har følt på, nemlig som det svakere kjønn.
Ikke det, jeg har selv ligget sammenkrøket på gulvet på kontoret og ventet på at menstruasjonskrampene skal gå over og blitt intervjuet av pressen mens jeg kjenner blod renne nedover beina. Noen tok vel også offentlig til orde for tilrettelegging på arbeidsplassen for menstruerende. For meg hadde det holdt å kunne dytte unna journalisten som holdt meg igjen da hun trodde jeg forsøkte å gå fordi jeg ikke ville svare på vanskelige spørsmål.
Det er jo litt trist å tenke på at min optimale periode som arbeidstaker var det kvarteret mellom å være en yngre, menstruerende kvinne til å bli en middelaldrende dame i overgangsalderen. Den neste terskelen er altså behov for ekstra ferie og dernest seniordager.
Vi må riste av oss tabuer rundt kvinnehelse og prioritert opp kunnskapen om sykdom, smerte og plager, så vi faktisk kan stå lenge nok i arbeidslivet til å kvalifisere til seniordager. Men kanskje vi også skulle tatt en fordomsfri debatt om nettopp de godene som fort kan bli barrierer fordi vi blir dyrere å ansette og mindre attraktive. Og ikke minst, ta en rundt med oss selv om vi virkelig kan forvente både lønns- og karriereprogresjon gjennom et langt, og stadig lengre, arbeidsliv. Vi trenger jo ikke gjøre så mye for å stigmatisere oss selv, dersom vi virkelig mener vi er en ressurs for arbeidslivet.
For det er vi jo.
(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).
