
Kunstdebatt i kjelleren

Før Facebook-feeden min eksploderte søndag, hadde jeg faktisk ingen aning om at jeg de siste årene har vært frarøvet min egen nasjonale kulturarv.
Christian Krohgs maleri av Leiv Eriksson som oppdager Amerika hadde en prominent plassering på det gamle Nasjonalgalleriet. Men ifølge Store Norske Leksikon har det vært deponert i Norsk Sjøfartsmuseum før det havnet på lageret i kjelleren til Nasjonalmuseet for å plass til andre kunstskatter blant de rundt 400.000 gjenstandene museet forvalter.
Ingen savnet det før avdelingsdirektør Stina Högkvist brukte bildet som et eksempel på malerier som er tatt ned for å ta andre opp. Nå har kulturkrigerne selvsagt begynt å bruke utsnitt av bildet på Facebook-profilene sine. Folk som ikke vet opp og ned på Duchamps pissoir skal selvsagt få ha sine meninger på dette feltet også.
Stina Högkvist ga en helt idiotisk begrunnelse utover at noe må vike, for at annet skal få plass. Hun kalte bildet «kolonialistisk». Nettopp fordi bildet verken er eller kan kalles et uttrykk for kolonialisme, har avdelingsdirektøren fått så hatten passet. Flere går hardt mot woke-ideologien og kanselleringskultur. Men reaksjonene på uttalelsen og Nasjonalmuseets valg av hvilke verker som ansees som interessante for publikum, kan tyde på at de som selv er opptatt av å mobilisere mot kanselleringskulturen, faller i samme grøft.
Denne krenkelseskulturen har nådd stadig nye høyder
Christian Krohg er i hvert fall på ingen måte kansellert. Hele 13 malerier står fortsatt fremme, som vitnesbyrd om en fortid med store sosiale utfordringer fra en kunstner som ønsket å provosere frem sosiale reformer. Dette er kanskje mer relevant for oss i dag, enn et bestillingsverk til Chicago-utstillingen i 1893. Dette skulle ifølge Store Norske Leksikon slå et slag for nordmenn som Amerikas første oppdagere.
Maleriet av Leiv Eriksson som oppdager Amerika var altså et forsøk på å sette Norge på kartet og fremme oss selv. Det betyr ikke at bildet er et uttrykk for kolonialisme, altså ambisjoner om å legge land og folk under seg. Vi kan selvsagt diskutere selvinnsikten ved å bruke «oppdage» om et befolket kontinent. Det er kanskje derfor de gangene jeg hører nordmenn vise til Leiv Eiriksson er det i en litt fleipete tone, ikke som noe som var en skjellsettende hendelse med avgjørende betydning for verken Norge eller USA. Eller for Christian Krohgs posisjon i kunstlivet, for den saks skyld.
Vi har hatt et drøyt tiår der helt nødvendige problematisering av historiske fremstillinger og skjevheter også har skapt en illiberal vekkelsesbevegelse mot alt som kan tolkes som rasisme, sexisme eller undertrykkelse av minoriteter. Denne krenkelseskulturen har nådd stadig nye høyder, der professorer har mistet jobben, redaktører måtte gå, statuer blitt revet ned og kulturaktører har opplevd å bli kansellert etter å ha blitt invitert til arrangementer.
Motreaksjonen har vært at også helt legitime innvendinger mot historiske fremstillinger har blitt latterliggjort av folk som i fylla insisterer på å diskutere hvorfor man ikke lenger kan bruke begrepet «neger» (jepp, jeg kjenner fortsatt flere slike). Dermed har lettkrenka aktivister på begge sider reagert på uttalelser og hendelser helt ut av proporsjoner og holdt deler av samfunnsdebatten som gissel. Det er på tide at begge deler møter motbør. Reaksjonene mot Stina Högkvist tyder dessverre mer på at folk jeg anser som rasjonelle realister har adoptert woke-bevegelsens stigmatiserende reaksjoner. Vi klikker i vinkel i en debatt om et maleri vi for et døgn siden ikke en gang visste at ikke hang på veggen i Nasjonalmuseet.
Christian Krohg ble selv «kansellert» av norske myndigheter. Romanen om hvordan maktmisbruk, fattigdom og nød sender den forsiktige og uskyldige «Albertine» ut i prostitusjon ble beslaglagt av politiet. Krohgs maleri av «Albertine i politilægens venteværelse» førte til heftig debatt om fattigdom, prostitusjon og datidens normer.
På bildet «Trett» fra 1885 forstår vi av det gule, varme lyset fra arbeidslampen i kontrast med det kalde, hvite morgenlyset fra vinduet at den sovende sypiken har arbeidet gjennom natten. «Syk pike» og «Kampen for tilværelsen» understreker hans engasjement for sosiale reformer. Leiv Eiriksson som oppdager Amerika har jeg tydeligvis gått forbi. Helt til debatten nå havnet i kjelleren fordi maleriet også er henvist dit.
Det er nok lurt at Nasjonalmuseet henter frem maleriet

Det er bra med debatt om forvaltningen av vår felles nasjonalarv og kulturskatter, og hva som vises frem til enhver tid. Selvsagt skal offentligheten og publikum ha en mening om både utstillinger og enkeltverk. Det er nok lurt at Nasjonalmuseet nå henter frem maleriet som har skapt så mye debatt. Det skal stå fremme i fire uker, så kan jo folk se det selv. Neste gang kan det kanskje settes i kontekst av nettopp det norske, det nasjonale, vår egen identitet og selvbilde. Nasjonalmuseets oppgave er også å bidra til bedre forståelse av vår egen identitet og kultur, ikke konservere et eksisterende bilde av oss selv. De skal også fornye seg.
Det å organisere en utstilling gjennom valg av kunstnere, temaer eller epoker er et fag jeg rett og slett har ganske stor respekt for. Nettopp fordi de gi oss mulighet til å se nevnte kunstnere, temaer eller epoker med nye øyne, eller finne sammenhenger en amatør som meg selv rett og slett verken ser eller er klar over. Derfor er jeg glad for at vi har institusjoner med kompetente fagfolk som gjør dette for meg. De velger hva som henger på veggen, settes sammen og utstilles, og hva som for kortere eller lengre perioder havner i kjelleren. Men de må også være lydhøre for samfunnet rundt seg, og bidra til at viktige debatter ikke også havner der.
(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).
Se video: Nasjonalmuseet snudde – her henger de opp maleriet igjen