Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Sju poeng for seier, fem for andreplass, så et poeng mindre per plassering til ett siste poeng for sjetteplass. Dette telte vi helt frem til årtusenskiftet. På 80-tallet var poengstatistikken like viktig som medaljestatistikken.
I OL i Sarajevo i 1984 tok ikke Norge en eneste medalje i langrenn på herresiden, men jeg husker ennå Lars Erik Eriksens sjetteplass på 30-kilometeren med en viss glede. Det ble ett olympisk poeng. (Jeg gledet meg selvsagt også stort over at kvinnene sanket medaljer i alle fire øvelser, men jeg var 12 år, gutt og skiløper, så herrelangrenn var aller viktigst).
I 1988 i Calgary gikk det enda verre for de norske deltakerne, null gull for første og fremdeles eneste gang i et vinter-OL. Det gikk ikke så gærent isolert sett i herrelangrenn, med sølv til Pål Gunnar Mikkelsplass på 15-kilometeren og bronse til Vegard Ulvang på den dobbelte distansen.
Men jeg var mest opptatt av jokeren Oddvar Brå. Nesten 37 år gammel kunne han endelig få sin etterlengtede individuelle OL-medalje. Det var 15-kilometer og siste sjanse. Det så bra ut lenge. Jeg unnet ham det så jævlig. Men trønderen som hadde vært mitt store forbilde siden før han brakk staven, endte akkurat utenfor pallen.
Jeg husker det var tungt. Men det ble i hvert fall tre olympiske poeng.
Olympiske poeng gir mening til fjerde-, femte- og sjetteplasser.
I OL på Lillehammer ble Russland beste nasjon. Det er sannheten. De fikk flest gull, det er det som teller. Det er det offisielle. Men norske medier valgte å telle antall medaljer, for da vant Norge – og olympiske poeng, for da ble Norge også best. Det var ikke spesielt raust.
Les alt om vinter- OL i Bejing her!
Men olympiske poeng gir mening til fjerde-, femte- og sjetteplasser. Det gir litt trøst de gangene det er veldig stang ut med medaljene. Som i Calgary, der vi gjorde det betydelig bedre på poengstatistikken enn på den begredelige medaljestatistikken.
Og så har vi sluttet å telle dem, jeg tror vi gjorde det sånn i 1998. Det synes jeg er ordentlig trist. Jeg mener vi trenger disse poengene, de beriker OL-opplevelsen og de synlig- og nyttiggjør flere deltakeres blod og svette.
Heldigvis finnes det en kar som heter Erik Helmersen. Han har siden 2014 løpende laget poengstatistikker under OL. Du finner den på bloggen hans . Og på Facebook og Twitter.
«Ettersom jeg ikke fant tall på det i nyere OL så begynte jeg likegodt å lage statistikk på det selv, da det var noe jeg savnet», forteller Helmersen.
Godt Helmersen finnes, for i dag, etter at onsdagens øvelser er over, er vi «bare» nummer to på medaljestatistikken, med ett gull og ett sølv opp til Tyskland – mens på poengstatistikken troner vi øverst med 73 poeng, fire foran Østerrike og seks foran Tyskland.
Nei, få poengstatistikken tilbake der den hører hjemme, rett ved siden av medaljestatistikken. For alle som sliter seg inn til bitre fjerde- og sjetteplasser etter å ha i svettet og blødd med bare OL for øyet i fire beinharde år.
For at de skal ha noe igjen for slitet. Det fortjener de.
