Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
«Vi oppsummerer med at vi har vunnet dette valget, vi har fått et skifte og blitt det klart største partiet. Vi har fått flertall for plan A. En flertallsregjering med Sp og SV. Vi har ingen andre alternativer», sier Jonas Gahr Støre 14. september, dagen etter stortingsvalget.
Arbeiderpartiet hadde gjort sitt nest dårligste valg siden mellomkrigstida, men var likevel vinnerne. Jonas var vinneren. For Ap hadde gjort det bedre enn fryktet, SV bedre enn sist og Sp bedre enn på 28 år – og nå skulle drømmen bli virkelighet. Plan A, en flertallsregjering med SV og Sp, dominert av Ap, med Jonas Gahr Støre som statsminister.
Støre hadde danset seg gjennom valgkampen, smilt så mye at selv erkekritiker Thorbjørn Berntsen hadde snudd. Jonas var bra likevel. Vi har aldri sett 61-åringen fra Oslo vest så struttende av selvtillit, åpen og humoristisk. Og tydelig. Den stokk stive, gråslitne tåkefyrsten var erstattet med en duracellkanin.
Nå var det rett i gang med forhandlinger. Plan A. Det virket som plankekjøring. Selv om halve Sp ikke ville ha med SV, og SV hadde voldsomt press på seg fra egne velgere og store deler av opposisjonen om å levere på klima.
Det var jo aldri plankekjøring. Og etter to uker skar det seg. Drømmen brast.
«Det er med stor skuffelse at vi må erkjenne at det etter SVs syn ikke er politisk grunnlag for å danne rødgrønn regjering», sa SV-leder Audun Lysbakken.
Det var 29. september, og SV trakk seg fra forhandlingene og sjekket ut fra Hurdalsjøen hotell.
Og med det forlot også løse og ledige vinner-Jonas offentligheten for denne gang. Stivbente småsur-Støre var tilbake.
Det er fint at Støre er tydelig, det har vært etterlyst i mange år.
For nå var han taper- og nesten-Jonas igjen. Han skal fortsatt bli statsminister. Men uten sin røde partner. Og uten flertall. Sammen med Sp. Og må spørre Stortinget om alt. Det er ikke vanskelig å forstå at det er tungt for en Arbeiderparti-leder å motivere seg for. En Ap/Sp-regjering er plan B, det er andrevalget. Støre håper å være ferdig med forhandlingene innen slutten av uka, men det var ikke sånn det skulle bli.
Men som med H.C. Andersens «Den standhaftige tinnsoldat» er det nå ikke nok tinn i støpeskjeen til å fylle hele kroppen. Med SV ute av regjeringskabalen må også Støre klare seg med ett ben for lite.
Audun Lysbakken var den lille jomfruen av papir som danset ballett på ett ben foran lekeslottet, og Støre var forelsket. Selvsagt var det sørgelig da dansen ble avbrutt av det skrattende grønne trollet i esken.
For Arbeiderpartiet trengte ikke bare SV for å få flertallsregjering. De trengte også SV for legitimitet på venstresiden, og de trengte SV for legitimitet i klimaspørsmålet.
Til og med klimabevisste Høyre-folk sørget over at SV trakk seg fra samarbeidet. «Ap/Sp alene er det dårligste alternativet for en moderne og offensiv klimapolitikk. Nå er jeg faktisk skikkelig skuffa», tvitret stortingsrepresentant Lene Westgaard-Halle.
Klart SV-bruddet gjorde vondt for Jonas Gahr Støre.
På et bilde tatt fredagen etter bruddet med SV poserer Støre foran resten av den nye stortingsgruppa. Smilet er så stivt som en Ivo Caprino-dukke med rigor mortis. Armene henger keitete rett ned som hos en bråvokst tenåring. Han luter skuldrene. Om du legger godviljen til er fremtoningen kanskje likevel standhaftig. Ryggen er rett.
Men humøret er skakt. Og lunta er kort.
Når Støre blir spurt om AUF-leder Astrid Willa Eide Hoems krav om at den nye regjeringen må stanse leting etter ny olje, svarer han bryskt.
«Det kommer ikke til å skje!»
«Det var kort», sa NRKs reporter.
«Ja, det er kort sagt, fordi det er ikke Arbeiderpartiets politikk», sa Støre. Strengt. Hardt. Litt for hardt for en 61 år gammel mann som svarer sin egen ungdomspolitiker.
Det er fint at Støre er tydelig, det har vært etterlyst i mange år.
Men jeg likte den mer joviale, godlynte, åpne og nære Jonas Gahr Støre bedre. Han som ga et klimaløfte til barnebarna sine. Håper han fortsatt finnes der inne. Og at han kommer tilbake.
