Det spiller ingen rolle om du ikke har opplevd annet enn hets

Foto: Privat
Foto: Privat

Nei, dette er ikke en kronikk om hvorvidt fedme er bra eller ei, selv om kronikkforfatter er tjukk. Dette er en kronikk om å passe på språket, fordi du ved å slenge rundt deg med nedsettende kommentarer kan såre noen du er glad i.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kommentar
Carina Elisabeth Carlsen
Kroppspositivist, blogger og spaltist

Lag en Folkets stemmer-profil

Reager på innleggene
Svar på andres innlegg
Start en ny debatt

Å kommentere andres kropp er dessverre en sosialt akseptert greie, uten tanke for hva ordene kan bety for den enkelte. Mang en spiseforstyrrelse eller vanskelig forhold til mat eller kropp har begynt fordi noen prøvde å være morsom, noen ville gi et velmenende råd eller noen bestemte seg for å «si sannheten». Når vi nå sakte, men sikkert begynner å titte frem fra en 6 uker lang dvale, vil jeg derfor oppfordre til å ikke kommentere andres kropp. Vitstingen har gått sin seiersgang på sosiale medier om hvordan vi alle kommer til å se ut som smutboller når vi nå kommer ut av karantene, og dette resulterer i at mange nå er engstelige for kommentarer de risikerer å få både på jobb og skole, relatert til vektøkning.

Mange gruer seg, og jeg oppfordrer derfor deg som leser dette, og som kanskje ikke synes kropp er noe å stresse over og som mener at folk får faktisk tåle en spøk, til å reflektere over at ikke alle mennesker er på det samme stedet som deg.

Fatshaming har gjort vondt verre

At folk ikke aksepterer tjukke mennesker er jeg vant til. Jeg har vokst opp med at min kropp er feil, men den eneste konsekvensen av dette har vært en 20 år lang spiseforstyrrelse. Såkalt fatshaming har ikke hjulpet det grann, men heller gjort vondt verre. Dette viser også forskningen oss, og det er interessant hvordan mann 45 år med bachelor i livets harde skole kan fortelle meg at han bare mener godt når han kaller meg et jævla fettberg som kommer til å koste samfunnet når knærne mine ryker.

Og det er her jeg stusser litt.

Denne diskusjonen handler ikke om hvorvidt jeg, og andre tjukke, er sarte persilleblader, men enkeltes behov for å fremme seg selv ved å rakke ned på oss. Jeg har ingen tynn person inni meg som lengter etter å komme ut, og det eneste den pågående diskusjonen har bevist er at det er verre å være tjukk enn slem.

Det er interessant hvordan tjukke menneskers utfordringer alltid snakkes ned til å være helserelatert, og aldri politisk, og at dersom en slanker seg vil alt løses.

Les kommentaren: Det handler om fettforakt, ikke bekymring for noens helse

Sammensatt utfordring

Det er ikke bare vitsingen som er problemet, men det generelle fokuset i samfunnet og sinnet dette fremmer hos de som åpenbart hater tjukke mennesker. Det første, og største problemet, er at veldig mange ikke vil gå med på premisset om at tjukke mennesker diskrimineres. Det spiller ingen rolle om du aldri har opplevd annet enn hets, eller om du har forskning som støtter dette. Faktisk viser forskning at å fatshame, altså å snakke nedsettende om menneskers tjukkhet, kun fører til en ting - depresjon og vektøkning. Derfor faller det på sin egen urimelighet å fatshame, og kan kun tolkes i den favør at de som bedriver den slags kun er ute etter å fremme seg selv. Likevel ignoreres dette, til fordel for humor, vitsing og hetsing, og så lenge de føler de kan vifte med helsefingeren sin har du tapt. Fettforakt og hets mot tjukke menneske er et stort samfunnsproblem og det handler om diskriminering og statusjag.

Om du er sunn eller ei burde ikke være en mal for hvorvidt du skal behandles med respekt eller ei, og derfor vil jeg be de som «bare sier sannheten» om å slutte å forkle hat som bekymring. Det gjør ikke godt for noen av oss.

Humor og refleksjon

Og for å avslutte der vi startet - humoristisk tulling om andres kropp: Humor er vanskelig. Jeg har selv forsøkt meg innen denne sjangeren, og feilet, men nettopp derfor vet jeg også hvor hårfin balansen mellom morsom og støtende kan være. Joda, en skal i utgangspunktet kunne le av alt, og skal en forby folk å le vil debatten både bli polarisert og svært låst. Det kan vi heller ikke, men det er lov å bruke hodet.

Spørsmålet det er verdt å stille seg er kontekst. Hvem er avsender og hva er intensjonen med vitsen?

Til syvende og sist gjør du jo narr av noens kropp, og kan med det såre noen du er glad i.