SARAJEVO, BOSNIA-HERCEGOVINA (ABC Nyheter): En gammel legende forteller at den som drikker vann fra Sebilj-fontenen i Sarajevo vil komme tilbake. At det er skjebnebestemt.
Den 270 år gamle ottomanske fontenen står midt på torget i gamlebyen av hovedstaden i Bosnia-Hercegovina og er kanskje byens mest fotograferte motiv. Rundt om ligger et mylder av kafeer og basarer. Og duer, tusenvis av duer, som med overdreven selvtillit kaster seg over alle som vil mate.
Ekstern finansiering
Journalisten ble invitert på pressetur til Sarajevo av USAid, som bekostet kost, losji og reise.
Vi gjør som de lokale, kjøper en boks med maiskorn fra en eldre mann ved fontenen. En boks koster 1 bosnisk mark, seks kroner. Deretter flokker de bevingede seg rundt oss, uredde og overalt, som om vi skulle hatt på oss en jakke av duer. Det meste er oppspist på et par minutter.
Vi vasker av oss litt fugleskitt med vannet fra fontenen. Så slurper vi i oss en håndfull. Vannet er forfriskende og godt. Guiden vår smiler stort.
– Nå må du komme tilbake til Sarajevo!
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Tolv år har gått siden sist undertegnede besøkte Sarajevo. Og mye har skjedd siden da. Flere nye bygninger er på plass, byen har fått tilbake sin populære taubane.
Og nasjonalbiblioteket, en gang beskrevet som Bosnias vakreste bygning, er endelig åpnet igjen etter at det brant ned i 1992.
Kanskje kan man si at byen er «friskere», mer full av liv, mer moderne.
ABC-FAKTA: Sarajevo
Samtidig er det gledelig å se at Sarajevo ikke har mistet seg selv.
Fortsatt renner Miljacka-elva i et jevnt snitt gjennom byen. Minareter og kirkespir står rakrygget. Sarajevo er en blanding av kultur, historie, folk og religioner. Et sted hvor øst og vest møtes. Også i bokstavelig forstand.
Vår guide Adnan Gondzetovic fra Funky Tours peker på en linje som går tvers over gaten i sentrum. På østsiden av linjen ender gamlebyens basarer, og man ser tydelig den ottomanske påvirkningen. På vestsiden av linjen ligger den habsburgske midtbyen, med sine bygninger inspirert av årene landet lå under Østerrike-Ungarn.
– Historisk sett var det egentlig ikke her linja gikk, men det er perfekt for turister, for her ser man forskjellen mellom delene så tydelig, forklarer Adnan.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
«Best verdi for pengene i 2023», «Balkans mest undervurderte by», «Sarajevo er det perfekte reisemål» ... Dette er noen av overskriftene brukt av internasjonale journalister om dagens Sarajevo.
Hedersordene føles fortjente.
Likevel er ikke Sarajevo helt oppdaget av masseturismen ennå. Det skal man kanskje være glad for
– Jeg har reist mye på Balkan. Min opplevelse er at flere av de populære turiststedene langs kysten er i ferd med å miste sjelen sin på grunn av overturisme. Men her i Sarajevo kan du fortsatt oppleve det ekte og autentiske, forteller Adnan.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Han anbefaler alle som besøker byen å stikke innom kafeen Ramis i gamlebyen. Hit drar de lokale for å spise bakevarer og drikke bosnisk kaffe. Er du riktig sulten, så er gaten Bravadziluk stedet å dra. En gang en gate for låsesmeder. Nå er det den beste restaurantgaten i gamle Sarajevo.
– Her kan du få fantastisk cevapi, grillet småkebab, lover Adnan.
– Kanskje den beste på Balkan? spør vi.
Vår guide blåser noe luft ut av nesa.
– Dropp kanskje. Det ER den beste!
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Akkurat denne dagen ender vi likevel opp på andre siden av elva for lunsj. På berømte «Inat Kuca», som kanskje best kan oversettes med «Trass huset». Vi nyter velsmakende dolmas og klepe (bosniske dumplings). Servitøren ser ut som om han en gang ga ut et rockealbum. Det gjør forresten mange av menneskene vi møter i byen.
Adnan, vår guide, forteller at restauranten opprinnelig lå på andre siden av elva, der det vakre nasjonalbiblioteket i dag ligger. Da biblioteket skulle bygges, nektet imidlertid eieren å selge.
Til slutt ble det inngått en avtale om at bygget hans skulle flyttes, stein for stein, til dagens plassering. En versjon av fortellingen sier at den gamle eieren hadde stor glede av å sitte midt på brua og ta seg røyk, mens han så på arbeiderne som bar mursteinene over elva.
– Da det endelig sto ferdig, fikk det raskt tilnavnet «Trass-huset». Det forteller vel litt om bosnisk stahet, forteller Adnan og ler.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Mot og utholdenhet er andre ord som er uløselig knyttet til Sarajevo, fra årene på nittitallet da kulene haglet og mørket lå over byen. Arrene fra den gang finnes fortsatt. De definerer ikke Sarajevo, men de viser noe av det byen og innbyggerne har vært igjennom.
For å lære mer om byens prøvelser, anbefales et besøk til «Håpets tunnel», en 800 meter lang tunnel bygget i skjul under flyplassens rullebane i 1993. Her kunne man frakte medisiner, mat, våpen og nødvendigheter til de som trengte det mens byen var beleiret. Tunnelen ble en viktig livline, brukt av 4000 mennesker hver dag fram til freden kom i 1996.
– Tunnelen var så lav at vi måtte gå krumbøyd gjennom den. To ganger måtte jeg sy sting i hodet mitt fordi jeg stanget i taket, forteller Almir Ahmetagic, en tidligere soldat som nå jobber som guide i byen han elsker.
Etter krigen ble tunnelen omdøpt til «håpets tunnel», og huset hvor tunnelen startet ble gitt til byen. Stedet er i dag museum.
– Det var en vond tid. Samtidig var samholdet her enormt. I krigens helvete blir de gode enda bedre.
Det er mange måter å snakke om krig på. Almir snakker om det med verdighet og uten hat. Han forteller at det var moren hans som hjalp ham.
– Vi mistet mye. En dag, da alt var som mørkest, tok hun hånden min. Så så hun på meg og sa: Almir. Vi har to bøker i livet vårt. Den ene er skrevet av Gud. Den kan vi ikke gjøre noe med. Men den andre boken, den er full av blanke ark som du selv skal fylle. Vær snill og gjør boken din god.
Han ser på meg og smiler med blanke øyne.
– Jeg elsker livet. Jeg elsker Sarajevo.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Winston Churchill sa en gang at Balkan produserer mer historie enn den selv klarer å konsumere. Det er nok noe i det. Overalt hvor man går i Sarajevo, beveger man seg i historie. Fra den allerede nevnte borgerkrigen på 1990-tallet til de berømte «skuddene i Sarajevo» i 1914 – som markerte starten på første verdenskrig. Et museum om hendelsen ligger rett ved den latinske broen i byen.
Mer positiv historie er knyttet til vinterolympiaden i 1984, da landet het Jugoslavia, og Sovjetunionen og DDR var blant stormaktene i idrettslekene.
Flere av anleggene fra den gang finnes fortsatt. Særlig populært er det å ta taubanen opp til fjellet Trebević for å besøke den gamle bobbanen, som slynger seg nedover fjellsiden som en slange av betong.
En gang raste akerne ned løypa i 130 kilometer i timen. I dag er bobbanen overtatt av naturen og av grafittimalere fra hele verden som kommer hit for å utsmykke den grove betongen med urbane, moderne uttrykk.
– Hver gang jeg er her, ser jeg noe nytt som er malt. Denne må de ha laget i år, forteller guide Adnan Gondzetovic og peker bort på en svær drage med store øyne.
Trebevic er et storslagent fjellområde, enten du vil gå på tur eller sykle. Her finnes det ifølge vår guide også villhester. Om du ønsker en mer urban opplevelse, kan du gjøre som mange par og ta en romantisk piknik i den gamle bobbanen. Det er også mulig å følge den de 1,3 kilometerne ned fra fjellet.
Selv tar vi taubanen tilbake til sentrum, en tur som tar rundt åtte minutter og som gir spektakulær utsikt i alle retninger.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Symbolet som ble brukt for Sarajevo-OL i 1984 var et stilisert snøflak, der midten skulle symbolisere Sarajevo og kantene var fjellene rundt. Fra taubanen er det ikke vanskelig å skjønne inspirasjonen. Sarajevo ligger ekstremt vakkert til. Et sentrum med spir mellom høye åser og fjell, der husene strekker seg langt opp etter sidene. Som om noen hadde plassert gamle Istanbul midt i Alpene.
Ettermiddagssola skinner varmt og legger et gyllent teppe over de røde hustakene idet vi nærmer oss byen.
Adnan peker på en høyde litt til høyre for sentrum. Det gule fortet, forklarer han. Et populært sted for innbyggere som vil oppleve solnedgangen. Det er visst noe med vinkelen, elva og stemningen.
– Ofte kjøper jeg en pizzaslice og så sitter jeg der og ser sola gå ned. Det er det beste i verden, sier han.
Så synger han en kjærlighetssang til byen. «Sarajevo, Ljubavi Moja».
«Hvor enn jeg snur meg, drømmer jeg om deg
Alle veier leder meg til deg
Jeg venter med lengsel etter lysene dine
Sarajevo, min elskede»
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Det er tidlig på morgenen neste dag. Flyet vårt går om tre timer. Sola står i lav vinkel, men har favntak på nattas kulde. Vindusskoddene er i ferd med å slås opp i gamlebyen. Vi passerer smykker og gjenstander banket ut av kobber og tinn. Tekopper og fat. Magiske lamper, Turkish delights. Forestiller oss duften av eventyr og historier fra trange smug.
De første menneskene har allerede satt seg ned på fortauskafeene. Duene har igjen inntatt torget. Den gamle mannen med duemat beveger seg langsomt mot sitt velfylte lager. Beger på beger med maiskorn, stablet opp på en benk.
Med bestemte skritt går vi bort til den 270 år gamle Sebilj-fontenen og drikker av vannet. Vannet som ifølge legenden vil bringe besøkende tilbake.
Vi tar en ekstra slurk.
Sånn for sikkerhets skyld.
(Journalisten ble invitert på pressetur til Sarajevo av USAid, som bekostet kost, losji og reise).
