POUNDBURY, STORBRITANNIA (ABC Nyheter): Stillheten. Det er den vi legger merke til. Mangelen på liv og røre i gatene. Fraværet av mennesker skaper en nesten uhyggelig, steril stemning.
Tankene går til da verden stengte ned på grunn av covid. Eller til satirekomedien Truman Show, hvor hovedpersonen lever i en konstruert by i en reality-serie. Det er så man tar seg selv i å titte opp på himmelen, i frykt for at en lyskaster plutselig skal falle ned.
Vi er i Poundbury, mønsterbyen som i 1993 ble etablert i Dorset på Englands sørkyst, en tre timers togtur sørvest for London.
En by bygget etter kong Charles sine prinsipper om skjønnhet, fellesskap og bærekraft.
En by bygget for fremtiden ved å hente inspirasjon fra fortiden.
Her skulle ingen upersonlige grå bokser bygges. Ingen naken betong eller moderne høyhus tillates.
I stedet ble det reist bygninger inspirert av gamle tiders epoker.
Bygårdene minner om 1800-tallets London. Supermarkedet ser georgiansk ut.
Brannstasjonen er nyklassisistisk, samfunnshuset er inspirert av middelalderens forsamlingshus, og en fabrikk for frokostblandinger ligner på et industrikompleks fra viktoriatiden.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Borte er tv-antennene, trafikkskilt og strøm- og telefonledninger.
Borte er søppel og rask, plakatene og anomaliene i det perfekte ordnede.
Men borte er også kjøpmannens bugnende utvalg av frukt og grønt som pirrer sansene fra fortauet, variasjonen av spennende småbutikker og tilbud som innbyr til aktivitet på gatenivå.
Det er det som gjør det så uendelig stille.
ABC-Fakta: Poundbury
Poundbury er en moderne småby bygget i tradisjonell, engelsk stil rett utenfor byen Dorset i Dorchester. Byen er basert på idealer og prinsipper fremsatt av kong Charles på 1980-tallet. Poundbury ble påbegynt i 1993, på en av eiendommene til Charles mens han ennå var tronarving. Byen har i dag 4600 innbyggere og er planlagt ferdig i 2026.
Det mest populære overnattingsstedet i Poundbury er The Duchess of Cornwall Inn, rett ved byens store torg. Prisen per natt ligger på rundt 13-1500 kroner. Hotellet har en hyggelig bar i første etasje.
Poundbury er en by for folk som er interessert i arkitektur og byutvikling og som er nysgjerrig på hvordan det kan gjøres ... og kanskje ikke bør gjøres.
Det går flere daglige tog mellom London og Dorset, rett ved Poundbury. Turen tar litt over tre timer. Ti minutter unna Dorset ligger den svært sjarmerende fiskelandsbyen Weymouth, som også anbefales et besøk.
Artikkelen fortsetter under bildet
Arkitektur og byplanlegging provoserer og engasjerer. For hva er det egentlig som gjør at en by blir attraktiv?
Og hvorfor ender de fleste moderne bygg opp som upersonlige grå bokser av stål og glass?
Tematikken har blitt satt på dagsordenen her hjemme av bevegelsen Arkitekturopprøret. Men allerede for flere tiår siden stilte den unge prins Charles seg samme spørsmål.
Og han brukte sterke ord for å understreke hva han mente:
– En monstrøs byll på ansiktet til en kjær venn, kalte han planene om et moderne utbygg på Nasjonalgalleriet i London.
– En ren voldtekt, sa han om arkitektenes skruppeløse omgang med Storbritannias historiske bygninger.
Lengst gikk prinsen kanskje i 1987, da han uttalte at Adolf Hitlers flyvåpen under andre verdenskrig gjorde mindre skade på London sentrum enn dagens arkitekter og utbyggere.
– Luftwaffe erstattet i det minste ikke ruinene med noe verre. Det er det vi selv som gjør, sa han.
Så engasjert i byuvikling og arkitektur var prins Charles, at han på slutten av 1980-tallet utga boka «A vision of Britain», hvor han argumenterte for en mer tradisjonell retning innenfor arkitekturen, en retning basert på klassiske former og mer naturlige materialer.
Prinsen stilte også en av sine eiendommer i grevskapet Dorset til disposisjon for en by bygget etter de tradisjonelle prinsippene.
Den postmodernistiske arkitekten Leon Krier ble hyret inn for å lage byplanen til mønsterbyen, og i 1993 gikk første spadetak i jorda. Poundbury ble en realitet.
I år fyller byen 30 år.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
På papiret høres Poundbury riktig idyllisk ut.
Her er kos, hygge, trygghet og tradisjoner. Med vakre bygninger i menneskelig skala langs rolige gater. Fasadene er forseggjorte og i mur, stein, tre. Det er søyler, ornamenter og smårutete vinduer med hvite kanter. Rundt om i byen er det hyggelige snarveier og smug. Og innimellom - idylliske parker og torgplasser tilrettelagt som små pusterom.
Kritikerne er imidlertid ikke like begeistret. De beskriver gjerne Poundbury som et føydalt Disneyland:
De hevder den er lite annet enn en kulisse over fordums engelsk idyll og like sjelløs som den moderne arkitekturen Charles selv vil til livs.
Ironisk nok er de første vi møter i byen, en gruppe unge studenter fra London i ferd med å gjennomføre en spørreundersøkelse om hva folk egentlig synes om Charles´ mønsterby.
Hovedinntrykket deres er at byen ser fin ut, men at den trenger mer innhold.
– De vi har snakket med beskriver byen som litt for perfekt, litt for glatt. Og så ser den ut til å appellere til én type mennesker, som jo kan begrense muligheten til å gjøre byen mer levende, forteller de.
En eldre kvinne som overhører samtalen, skyter inn at hun selv flyttet hit fra London, og at hun ikke har noen planer om å flytte. Hun liker livet i Poundbury.
– Det som gjør at jeg trives, er menneskene som bor her. Det er en utrolig god fellesskapsfølelse. Men kvaliteten på bygningene er bedrøvelig. Den er dreadful, sier hun. Og gjentar ordet igjen. Dreadful. Skrekkelig.
Vi sjekker inn på The Duchess of Cornwall Inn, et hotell med fasade inspirert av et 500 år gammelt kloster i Venezia.
Navnet er en hyllest til dronning Camilla, som hadde tittelen Hertuginnen av Cornwall før hun ble dronning. Camilla kastet glans under åpningen av hotellet og tappet øl i baren.
Hotellet er stort og flott, men i trappeoppgangen bak det synlige vrimlearealet ser vi fuktskader og avskalling på veggene.
Hotellet er syv år gammelt.
Fra hotellrommet har vi god oversikt over Poundburys store torg. «Queen Mother Square», som det heter, oppkalt etter kong Charles´ mormor. En statue av henne er reist på torget.
Den er vendt mot hotellet, og innbyggerne fleiper med at dronningmoren ser lengtende inn mot puben i førsteetasjen.
Det som burde vært et aktivt torg og byens hjerte, fungerer først og fremst som en parkeringsplass, omkranset av noen bygninger som med sine ruvende proporsjoner og overdådige utsmykning fremstår som kunstige og kitsj.
Den grandiose Royal Pavillion, i enden av torget, huser spa-anlegg og luksusleiligheter. Rett ved ligger et annet storslått leilighetskompleks inspirert av det kongelige Buckingham Palace.
Hva som er vakkert, skal vi ikke ta patent på. Sikkert er det i hvert fall at noen av de sentrale bygningene i byen gir like lite liv til gata som et innadvendt kontor.
Joda, kanskje skyldes fraværet av mennesker at det tross alt er ferieavvikling og en onsdag ettermiddag i slutten av juni. Samtidig kommer vi rett fra byene Dorchester og Weymouth, henholdsvis 10 og 30 minutter unna.
Begge stedene sydet av liv.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Spør du hva de som bor i Poundbury synes, er svaret mer positivt.
Vi møter et par av dem, Pat Ellender og Stewart Palmer, i deres bakgård i utkanten av byggetrinn 2 av Poundbury. De bodde i London tidligere. Så bestemte de seg for å flytte for å tilbringe alderdommen i kongens idealby.
De kjenner igjen beskrivelsen av byen som nokså tom.
– Inntrykket kan nok være riktig. Men for oss som bor her er det enormt mange tilbud. Vi kan gå ut om morgenen og være ute hele dagen. Men da er vi gjerne på besøk hos naboer. Aktivitetene er flyttet til innsiden, til sosiale sirkler og fellesskap vi innbyggerne er en del av, forteller Pat.
Begge mener at de som er eldre har alt de trenger her. Alt er innenfor gangavstand, det er ingen kriminalitet, og i tillegg har byen tre, fire gode parker hvor barnebarna liker å leke når de kommer på besøk.
Livskvaliteten her er svært god, sier de.
– Det ser vi også tydelig ved at de som flytter, faktisk velger å bli boende. De bare flytter til et annet sted i Poundbury.
Paret synes ikke det er så negativt at det ikke skjer så mye på gatenivå. Tvert i mot setter de pris på at byen er rolig og trygg.
– Dessuten ser mange ut til å glemme at Poundbury i realiteten bare er en forstad til Dorchester. Det er klart at det også preger miljøet, ettersom mange av tilbudene man ellers ville funnet her ligger der, sier Stewart.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Flere ABC Nyheter snakker med beskriver det første byggetrinnet i Poundbury som det mest vellykkede. Den delen har landsbyfølelse, med lave, frittstående bygninger i tradisjonell engelsk landsbystil. Senere byggetrinn har mer by-preg, med større bygg, flere leiligheter og mer rom for trafikk.
Byen er imidlertid strengt regulert når det gjelder hva som er tillatt og ikke tillatt.
Ingen får for eksempel lov til å male hjemmet sitt i en ny farge uten samtykke fra Hans Kongelige Høyhet. Det er heller ikke tillatt med skjemmende TV-antenner eller parabol. Skal du parkere bobil utenfor eiendommen din, trenger du kongelig tillatelse.
I fjor ble dessuten en av innbyggerne beordret til å fjerne nesten 100 potteplanter som sto utenfor boligen, ifølge New York Times.
Det visuelle er nemlig viktig i Poundbury, og da gjelder det å følge reglene.
Det har også Pat og Stewart opplevd. Paret skulle gjerne hatt vedlikeholdsfrie PVC-vinduer i boligen sin. Det får de ikke.
– Hertugdømmet lar oss ikke få ha det, de vil ha vinduer av mykt tre som jevnlig må vedlikeholdes. Og det medfører selvsagt utgifter. Akkurat vi to har råd til det, men dette er vanskelig for mange.
De mener det store problemet med Poundbury er at byen først og fremst er designet ut fra estetiske hensyn, ikke ut fra kvalitet.
– Kvaliteten på mange av bygningene her er riktig dårlig, forteller Stewart og nevner som eksempel et bygg like ved, hvor en bit av muren plutselig løsnet og falt ned. Bygningen er bare ti år gammel.
Heldigvis var det ingen i nærheten som skadet seg. Men regningen er det de som bor i huset som får, til tross for at det er et resultat av dårlig håndtverk.
– Det er hundre slike eksempler her. Se deg rundt i byen. Det er stillaser overalt. Og slike historier vil til slutt ødelegge omdømmet til Poundbury, tror paret.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Idet ABC Nyheter besøker Poundbury, forteller ryktene at det ventes kongelig besøk en av dagene. En byste av avdøde dronning Elizabeths ektemann prins Philip skal avdukes i en ny park. I tillegg skal Charles og Camilla hedres med portretter i bronse på sokkelen til statuen av dronningmoren på torget.
Ingen av innbyggerne vi snakker med vet om det blir Charles eller sønnen William som kommer. Nå som Charles har blitt konge, er det prins William som har øverste ansvar for Duchy of Cornwall, hertugdømmet som eier eiendommene byen er bygget på.
Pat Ellender og Stewart Palmer tror ikke Charles eller William er kjent med utfordringene byen har. Paret vil heller ikke legge skylden på dem. De mener problemene fortrinnsvis skyldes byggherrene som har reist bygningene.
De sitter likevel med en følelse av at hertugdømmet har valgt å distansere seg fra problemene, at de er paranoide for dårlig publisitet. Det har Stewart Palmer selv fått erfare. Han er engasjert i en gruppe som forsøker å forbedre kvaliteten på noe av treverket som brukes i Poundbury. I forkant av et besøk av daværende prins Charles i byen, banket det plutselig noen politifolk på døren.
– På hyggeligst mulige måte ville de bare forsikre seg om at vi ikke kom til å lage problemer under prinsens besøk, forteller han.
Han satte politifolkene inn i situasjonen og nevnte noen av utfordringene de har i Poundbury.
– De kunne jo selvsagt ikke gjøre noe, men det er et eksempel på paranoiaen de har. Hertugdømmet liker inntrykket som skapes om at dette er paradiset. Men det er det ikke. Det er fint her, men det er ikke paradis.
Opprinnelig så man for seg 2500 innbyggere i Poundbury. Men prosjektet lot til å treffe en nerve.
Tretti år etter at spaden først gikk i jorda, har byen 4600 innbyggere, mens 2400 mennesker har arbeid her – fra butikker og næring til kontorer og industri.
Når byen etter planen står helt ferdig i 2026, skal den huse tett på 6000 mennesker. Grunnarbeidet for de siste byggetrinnene har allerede begynt. Gravemaskinene er på plass. Det første murarbeidet i gang.
Den siste statistikken fra Poundbury, fra 2021, viser at en tredjedel av innbyggerne i byen er pensjonister. En annen tredjedel er arbeidere. Og den siste tredjedelen er folk som bor i sosialboliger.
Alle vi møter er vennlige og imøtekommende. De virker stolte av byen sin, til tross for at byen også har noen åpenbare utfordringer.
– Kvaliteten på bygningene her er dårlig, men det er ikke unikt for Poundury. Det er et landsomfattende problem, poengterer Stewart.
Etter at Charles overtok den britiske tronen, er han forhindret fra å være like frittalende som før. Hva han måtte mene om arkitektur, byutvikling og Poundbury må han dermed holde for seg selv. I sin første tale som kongelig monark, lovet han å følge sin mors eksempel med offentlig tilbakeholdenhet.
– Jeg vil ikke lenger kunne bruke tid og energi på idealisme og temaer jeg bryr meg dypt om, sa han.
Dersom kong Charles noen gang hadde et optimistisk håp om å forandre britisk arkitektur og byutvikling til å bli mer i retning Poundbury, kan han nå bare stilltiende følge med fra sidelinjen. Således kan man si at Poundbury ble hans arkitektoniske arv.
Og om byen er en falsk kulisse eller en sjarmerende småby? Stewart Palmer i Poundbury er i hvert fall ikke i tvil.
– Til syvende og sist handler det ikke om det er ekte eller uekte. Selvsagt er det uekte. Det store spørsmålet er om du liker det eller ikke.
