Isle of Mans gamle hovedstad Castletown med sin imponerende borg, påbegynt av norske vikinger i 1265. De norrøne sporene fra tiden Isle of Man var norsk, finnes overalt på øya. Foto: Sverre Bjørstad Graff
Isle of Man – et norsk vikingrike i Irskesjøen
Isle of Man er noe for seg selv. Ikke nok med at trikken trekkes av hester, kattene mangler hale og sauene har fire horn. Øya var attpåtil norsk i 300 år.
ISLE OF MAN (ABC Nyheter): At øya ikke er som andre steder fikk vi en sur bekreftelse på umiddelbart etter landing. Flyet hadde ikke engang rukket å taxe fram til gaten, før en sms fortalte at vår bruk av data i utlandet hadde nådd beløpsgrensen på 420 kroner.
For ikke var vi i England. Og ikke var vi i Storbritannia eller Irland heller. Isle of Man ligger midt i midten av Irskesjøen og regnes som et eget land. Hva telefoni angår, gjelder ikke de samme betingelsene som ellers i Europa.
Det første møtet med den tidligere norske øya var altså ublidt. Men lærdommen var klar: Skru av roaming!
Kanskje skyldtes uflaksen rett og slett at vi ikke hadde sagt god dag til alvene ennå? Overtroen står nemlig sterkt på Isle of Man.
Så da vi på flybussen like etter passerte en liten bro, og høyttalerstemmen annonserte at vi burde følge skikken med å hilse til alvene i brua for å sikre flaksen, så tok vi ingen sjanser. Vi hvisket et lite goddag da vi passerte, og krysset fingrene for at alvene forsto norsk.
Isle of Man
581 kvadratkilometer store Isle of Man ligger midt i Irskesjøen og var underlagt Norge i 400 år, frem til 1266.
Øya er ikke en del av Storbritannia, den er det vi kaller for en kronbesittelse og er direkte underlagt Storbritannias monark, Kong Charles.
Man har eget parlament og egne lover.
Overnattingssteder finnes i alle prisklasser og over hele øya.
De fleste ligger riktignok i hovedstaden Douglas.
Fra Douglas er det meste innenfor én times rekkevidde.
For å komme seg til Man er trolig det letteste å ta fly fra Manchester. Det koster rundt 1000 kroner tur-retur.
Du kan også ta ferge fra England og Nord-Irland, og i sesongen fra Irland.
Egen identitet
Det var i år 798 at norske vikinger begynte å fatte interesse for Isle of Man. Først kom de for å plyndre, deretter kom de for å bosette seg. De kom i så stort antall at øya etter hvert ble norsk territorium. Det var den i om lag 300 år, helt til skottene overtok i 1266.
Derfra startet en litt uoversiktlig periode der Man var kasteball mellom England og Skottland, før den etter hvert endte opp som en delvis selvstyrt stat. Med eget flagg, egen myntenhet, egne frimerker og et flagg som ser ut som noe fra Game of Thrones.
Øyas strategiske plassering mellom Irland og Storbritannia var trolig en av hovedgrunnene til at vikingene valgte å dra til Man. Strategisk plassering og behagelig klima var nok også årsaken til at horder av britiske charterturister kom hit i tiden rundt forrige århundreskifte. Det førte til en real boom i velstand og vekst, før masseturismen til Sør-Europa tok av, og Man havnet litt i skyggen.
Storhetstiden som feriedestinasjon er fortsatt tydelig langs den vakre strandpromenaden i hovedstaden Douglas. Her ligger de viktorianske bygårdene som en perlerad. En gang huset visstnok alle av dem hoteller. I dag er turistene færre.
Likefullt har Isle of Man plenty av tilbud som burde kunne lokke selv den mest kresne. Her finner du storslagne landskap, lange horisonter, unikt dyreliv, nostalgi på skinner og mengder med kultur og historie. Og skulle du føle for å se kolonier av små kenguruer eller en statue av gruppa Bee Gees, ja, så har de jaggu det også.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Hovedstaden Douglas har rundt 30.000 innbyggere. Langs stranda ligger en storslått promenade, der utformingen får oss til å tenke på franske Nice, mens rekken av storslåtte hvite bygninger bringer oss til Viktoriatiden. Foto: Sverre Bjørstad Graff
Like stort som Hitra
Noen tørre fakta: Isle of Man er med sine 587 kvadratkilometer like stort som Hitra, eller omtrent dobbelt så stort som Fredrikstad kommune, om det sier deg noe. Det bor rundt 80.000 mennesker på øya, hvorav 30.000 av dem bor i Douglas, som er øyas største by og hovedstad.
Joda, det høres kanskje litt rart ut med en hovedstad som heter Douglas, nesten som om Oslo skulle hete Frank eller Asbjørn. Men vi kom ikke hit for å kverulere. Dessuten forteller oppslagsverk oss at navnet kommer fra et gammelt skotsk ord for «mørkt vann», så da får det vel være greit.
Douglas er navet for mye av det som foregår på Isle of Man, enten det gjelder kultur eller shopping. Her ligger respektable Manx Museum – hvor du kan lære mer om da vikingene var på øya. Og her ligger teater og opera.
Ved havna finner du en rekke trivelige spisesteder. Og i enden av promenaden ligger den store fergeterminalen som forbinder øya med fastlandet. I havet rett utenfor kan du se en liten holme med det som ser ut som et overdimensjonert sandslott: 12 meter høye Tower of Refuge, et berømt landemerke bygget for å gi tilfluktssted til skipbrudne sjømenn som trengte plutselig ly fra storm og uvær.
Byens mest berømte attraksjon går imidlertid på skinner.
Artikkelen fortsetter under bildet
Siden 1876 er det hestene som har trukket trikkene i Mans hovedstad, Douglas. Før du legger ut på turer rundt om på Man, anbefales det at du kjøper Go Explore-billett, som gjør at du kan reise så mye du vil med alle busser og tog, inkludert hestetrikken. Foto: Sverre Bjørstad Graff
Hestetaxier
Langs promenaden i Douglas kjører det som trolig er verdens eneste gjenværende hestesporvei. Siden 1876 har hestene trukket trikkene her. Det er med på å sette sitt preg på byen og er naturlig nok et populært fotomotiv, med sine halvåpne vogner og spesialtrente hester.
Det er 14 år gamle Harry som trekker vår vogn når vi tester ut det eldgamle framkomstmidlet. Harry har jobbet som trikkehest i fem år, og lunter av sted på den to og en halv kilometer lange banen med taktfaste steg. Etter endt tjeneste, kommer trikkehestene på gamlehjem, så alderdommen deres er god, forsikres vi.
Det går ikke akkurat fort. Men så er da også tempoet på Man rolig og avslappet. Det handler om å ta seg tid. «Traa-dy-lioor», som de sier her. «Det er tid nok». Hva er vitsen med å skynde seg for å komme seg rundt, når det meste uansett bare er under en time unna.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Å ta en tur med de 150 år gamle damptogene er et must for alle som besøker Isle of Man. Togene går fra Douglas til Port Erin, og tar cirka én time hver vei. Underveis kan du se spektakulære, vakre landskap. Foto: Visit Isle of Man
Saktegående lykke
I mai og juni går det riktignok raskere for seg på Isle of Man. Da arrangeres nemlig de verdensberømte motorsykkelløpene Tourist Trophy (TT) her. Løpet hevdes å være det farligste du kan gjøre på to hjul, ikke minst fordi løpet skjer gjennom landsbyer og på vanlige veier i opp mot 300 kilometer i timen. Dødsulykkene er nesten blitt et varemerke, og i gjennomsnitt dør to, tre mennesker årlig.
Selv foretrekker vi saktegående lykke. Derfor tester vi ut skinne-nostalgien ytterligere med en tur med et av de gamle damptogene som fortsatt går langs vestsiden av øya, fra Douglas til Port Erin.
Damptoget er i stor grad det samme som da det startet for 150-år siden, med skinnende messing og knirkende trevogner. At det er togene på Isle of Man som er inspirasjonen til fortellingene om Lokomotivet Thomas har vi ingen problemer med å forstå.
Turen med damptoget er et must ved et besøk på Man. Toget tar deg med gjennom vakkert landskap og lappetepper av grønt, forbi striper av geitrams, sjarmerende tettsteder og landsbyer, gresskledde åser, frodige flekker av skog og langs klippene ved sjøen mellom hovedstaden og sørspissen av øya.
Vi hopper av på to av stedene. I Port Erin går vi gjennom den vesle hovedgata og ned til den vakre stranden, før vi tester ut et par kuler med fortreffelig Manx-iskrem.
Og i øyas tidligere hovedstad, Castletown, besøker vi det som sies å være den best bevarte middelalderborgen på de britiske øyene. At borgen ble påbegynt av nordmenn for over 1000 år siden, gjør at det rykker litt ekstra i den patriotiske foten vår.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Isle of Man er ikke så stor, dermed ligger vannhullene nokså tett, uansett hvilken by du besøker. Hver tirsdag og lørdag fra april til september arrangeres det forøvrig pubturer i hovedstaden Douglas. Foto: Visit Isle of Man
Norske stedsnavn
Spor etter norrøn innflytelse finnes fortsatt på øya. Særlig på veiskilt og kart. Slå av en prat med noen av innbyggerne, får de nyss i at du er fra Norge, går det ikke lang tid før norskklingende stedsnavn fyres av.
Snaefell, Laxey og Ramsey, for eksempel. Som handler om snø, laks og ramsløk. I løpet av årenes løp har ord som Vik blitt til wik. Ness til neash. Kråkenes til Cregneash og Myrskogen til Mirescogh. Til og med Foxdale er norsk. Det kommer fra «Fossdalen». Det finnes nemlig ikke rever på øya.
Og da har vi ikke engang nevnt øyas kanskje mest kjente institusjon, Tynwald. Med sine over tusen år skal Tynwald være det eldste parlamentet i verden. At navnet stammer fra norske «Tingvoll» overrasker vel ingen.
– Nordmenn er kanskje ikke klar over det, men mange her på Isle of Man føler fortsatt en sterk tilknytning til Norge. Vi har en høy stjerne her, forteller Karin Randi Flatøy Svarstad til ABC Nyheter.
Vi treffer henne tilfeldig ved promenaden i Douglas. Svarstad er leder av Sommerakademiet og er på øya sammen med 30 andre nordmenn for å knytte tettere bånd mellom Norge og Isle of Man.
– Områder som Isle of Man er en del av vår nære historie, og det synes jeg det er for lite fokus på. Jeg håper å kunne bidra til at flere nordmenn lærer om øya. Og at folk her kanskje kan bli inspirert til å besøke Norge, forteller hun.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Mellom de sjarmerende husene i Cregneash gresser den flerhornede Loaghtansauen. Sauerasen ble trolig brakt hit av vikingene, og skiller seg fra andre sauer ved at den har fire til seks horn. Foto: Sverre Bjørstad Graff
Vikingene tok med seg dyr
Vi blir med den norske gruppen til idylliske Cregneash, en gammel landsby med et titalls hvitkalkede hus med skråtak, restaurert og fylt med innhold for å gi besøkende et innblikk i det tradisjonelle livet som en gang var.
I Cregneash ser vi også den spesielle Loaghtansauen gresse mellom husene. Sauerasen skiller seg fra andre sauer ved at den har fire til seks horn, og mest av alt ligner på et vesen snytt ut av Star Wars-universet.
Sauerasen har oppstått med bakgrunn i sauene som vikingene tok med seg rundt i sine skip på reiser i Vesterled, forteller Svarstad.
– Vikingene tok med seg både sauer og katt, flått, mus og rotter hit. Det vil si, rotte skal man egentlig ikke si her, utdyper hun.
På grunn av overtro kalles de «long tails», «langhaler» på Man, som om de var gnagernes svar på Voldemort.
Til den norske gruppens begeistring er gårdskatten som lusker rundt i Cregneash en av de haleløse Manx-kattene, som øya er så kjent for.
Myten forteller at katterasen var det siste dyret som rakk fram til Noahs Ark, og at den så vidt rakk å smette inn før Noah smelte igjen døra på skipet. Uheldigvis for katten, var halen på utsiden og ble kuttet av.
En mer sannsynlig teori er at den haleløse katterasen stammer fra norsk skogkatt, bragt hit av vikingene for over tusen år siden. Fordi øya er så liten som den er, var det ikke til å unngå at det ble litt innavl.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Manx-katten er kjent for å være haleløs. En teori er at den haleløse katterasen stammer fra norsk skogskatt. Foto: Sverre Bjørstad Graff
Fullt av norske spor
Arkeolog Kristin Prestvold, forfatter av boka «Oppdag Vesterled», er en av guidene på turen til nordmennene.
Hun bekrefter at Isle of Man er full av norske spor. Likevel er hun litt skuffet over at myndighetene ikke har gjort mer ut av det.
– Det er flere norrøne bosettinger og langhus her, men om du ikke har gps eller karttilgang på telefonen, så finner du det ikke, forteller hun.
Hun savner tydelig merking og mer informasjon. Samtidig gleder hun seg over at mange grunneiere på øya har lyst til å vise fram historiske spor.
I tillegg til å besøke Castle Rushen i Castletown, anbefaler Prestvold et besøk til byen Peel på vestsiden av øya.
Det skal ha vært her de norske vikingene gikk i land første gang. I museet i Peel er det utstilt en kopi av Gokstadskipet, i litt mindre størrelse.
– Borgen her er absolutt verdt et besøk! Den ble opprinnelig bygget av Magnus Berrføtt, som går for å være den siste vikingkongen, forteller hun.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Det finnes rundt 600 australske wallabier på Isle of Man. De stammer fra et par minikenguruer som en gang rømte fra en dyrehage. Og så økte de i antall. Foto: Visit Isle of Man
– Legg igjen sverdene hjemme
Været på Isle of Man er usikkert. En typisk værmelding viser gjerne sol med skyer og regn. Under vårt opphold viser imidlertid værgudene seg fra solsiden og tilbyr varme stråler og temperaturer over 20-tallet. Det gjorde at vi flere ganger hadde følelsen av å være i Karibia eller på en øy lengre sør i Europa. Og det bidro til at vi mer enn én gang forsøkte å forestille oss litt kontrafaktisk historie, om hvordan det ville vært dersom øya Man fortsatt hadde vært norsk territorium.
Derfor føltes det ikke feil å avslutte turen med å ta verdens eldste trikk opp til 621 meter høye Snaefell, øyas høyeste punkt og med et norskklingende navn.
Fra toppen ser du nesten hele øya. Og over havet skimtes fjerne kyster. Skottland, Irland, Wales …
Vi klarer ikke helt å dy oss. Vi sender en e-post til Mans sjefsminister Alfred Cannan og spør optimistisk om de kunne tenke seg å vurdere å bli norsk territorium igjen.
Svaret kommer etter noen dager. Det er høflig, men avvisende:
«Våre bånd til Norge er dypt forankret i vår arv og historie. Nordmenn vil alltid være velkomne til vår øy, men vær grei og legg igjen sverdene hjemme!»
