Moro, fysikk og gudepartikkelen: En rundtur i Cern i Sveits

Det er et eller annet retro og underjordisk ved labyrinten av korridorer som ligger foran oss. Stålrørene som strekker seg langs taket, gulvene av skinnende linoleum og dørene av heltre får det til å se ut som om anlegget knapt har forandret seg siden det ble bygget, tilbake på femtitallet.

Velkommen til Den europeiske organisasjon for kjernefysisk forskning, bedre kjent som Cern, hvor verdens største laboratorium for partikkelfysikk holder til. Det er ikke bare designet som er retro – tanken på hvordan beslutningen om å bygge anlegget ble til, kan gi deg tårer i øynene og en lengten etter en svunnen tid.

I et utbrudd av idealisme som fulgte etter andre verdenskrig, oppfordret forskere FN til å åpne et forskningssenter der land kunne jobbe sammen i en aura av fred, harmoni og fremskritt. Et sted der de kunne samarbeide og dele forskningsdata om hvordan universet er skrudd sammen.

– Vitenskapen er ikke interessert i religion eller grenser, sier guiden vår denne morgenen, partikkelfysikeren Conor Fitzpatrick.

– Her har du palestinske fysikere som jobber side om side med israelske kolleger.

Der Internett ble født

Han stopper et øyeblikk, og peker på en liten, beskjeden plakett på veggen. Den har innskriften «Where the web was born» – der Internett ble født. Det var her, i 1989, at Tim Berners-Lee fremla ideen om et datanettverk som ville la vitenskapsmenn på forskjellige universiteter og institutter dele informasjon.

Cern ligger i nærheten av Genève, og er den hellige gralen for fysikere. Det finnes egentlig ikke noe lignende sted. Det er også grunnen til at jeg er her med sønnen min, som har toppkarakterer i fysikk og er henrykt mens vi vandrer gjennom korridorene til avdelingen for teoretisk fysikk. Han dulter meg i siden idet vi går forbi et par små kontorer på hver side av oss i korridoren, som om vi var på en fysiker-safari. Der er de, teoretiske fysikere i sitt naturlig habitat. Sittende ved kontorpulten, i dype tanker, eller skriblende uforståelige formler på tavler, i et forsøk på å finne ut hvor all den mørke materien gjemmer seg.

Høydepunktet under et besøk her er selvfølgelig å lære mer om partikkelakseleratoren Large Hadron Collider (LHC), som Conor Fitzpatrick enkelt beskriver som to hule rør som inneholder to partikkelstråler, og er isolert omtrent som en termos. LHC er en enorm konstruksjon, rundt 7 kilometer i diameter og 27 kilometer i omkrets. Du krysser grensen til Frankrike flere ganger dersom du går rundt ringen.

Les også: CERN vil bygge ny partikkel-akselerator som er fire ganger større og ti ganger kraftigere

Sov i kø utenfor for å få plass

Det mest spennende øyeblikket å være på Cern så langt, var 4. juli 2012 , forteller Fitzpatrick. Det var da forskerne delte nyheten om at de hadde observert en ny partikkel «samsvarer med Higgs boson», også kjent som «Gudepartikkelen».

– Det var en helt fantastisk atmosfære her. Det var køer utenfor auditoriet, folk hadde hørt rykter og la seg til å sove i kø utenfor slik at de skulle få plass.

Conor Fitzpatricks naturlige lidenskap for faget er smittsom. Innimellom tror jeg til og med at jeg skjønner hva han snakker om. I begynnelsen høres det hele enkelt nok ut, og jeg begynner å lure på hvordan jeg greide å få «ikke bestått» i grunnleggende fysikk.

– Vi interesserer oss for hva som skjedde før Big Bang, da energien var høy. Og den energien lar oss danne grunnleggende partikler. Idet vi lar partiklene kollidere, lar det oss skape partikler som ikke fantes da – for 13,8 milliarder år siden, forrige gang energien var på et så høyt nivå.

Jaha. Skjønner.

– Alt vi ser og kan ta på består av materie. For hver partikkel av materie som finnes, må det finnes en partikkel av antimaterie. Under Big Bang ble det produsert antimaterie, men hva skjedde med denne antimaterien? Forsvant den over tid?

Dette er ikke broen for de med svakt hjerte

LES SAKEN

Folk var på gråten

Dess mer du lærer, dess mer rart og vidunderlig blir det. Det finnes et kunstnerisk element ved det hele også. Fitzpatrick viser oss noe som kalles «the wire chamber»: Gyllent og skinnende av tungsten-kabler, som et måleinstrument hentet rett fra TV-serien «His Dark Materials».

– Kunstnere som besøker senteret filmer og tar bilder av det de ser her, fordi de synes det er så vakker design, forteller Fitzpatrick. Han sier at folk var på gråten da innretningen ble tatt ut av drift.

Det er tid for lunsj. Vi setter oss i kantinen på Cern med Conor Fitzpatrick og hans kone, som sammen dekker det som er å dekke av materie. Han er spesialist på antimaterie, og hun er amanuensis i mørk materie. Men hva er egentlig forskjellen på de to? Ekteparet forklarer tålmodig. Antimaterie dannes av lyn og kosmiske stråler, og forklares med vanlige teorier for partikkelfysikk. Mørk materie kan ikke sees ved hjelp av lys, noe som er grunnen til at ingen har funnet det ennå. «Aha, slik å forstå», sier jeg.

Senere er jeg riktig så fornøyd med meg selv, men sønnen min er helt forskrekket. Dette var uten tvil det pinligste spørsmålet jeg kunne stil en partikkelfysiker, fastslår han. Jeg prøvde i hvert fall, parerer jeg.

Les også: CERN-forsker: – Åpner en helt ny gren innen fysikk

– Du bor i red light district

CERN er enkelt å besøke: Det tar kun 20 minutter med buss fra togstasjonen i Genève. Togstasjonen er igjen kun tre minutters gåtur fra hotellet vi bor på. 9 Hotel Pâquis er et designhotell som gir svært god valuta for pengene, og ligger i et område av Genève som er mer livlig og interessant enn jeg hadde regnet med. I stedet for å være tapetsert med banker og eksklusive klokkebutikker, finner man her kafeer og barer. Vi nyter en deilig libanesisk kebab og mezze etter midnatt på en travel fortauskafé.

Da jeg møter guiden min neste morgen ser hun ikke ut til å være spesielt imponert.

– Du er klar over at du bor midt i byens red light district? spør hun bryskt, før hun leder oss gjennom smale gater på vei mot et område som ligner mer på det Genève jeg hadde sett for meg: Avsidesliggende, elegant og fryktelig eksklusivt, med gedigne boulevarder og overdådige hoteller ved bredden av Genfersjøen.

Vi stiger om bord i en båt som frakter oss ut på innsjøen. Oppe i åsen kan jeg se Villa Diodato, der Mary Shelley, Lord Byron og Percy Bysshe Shelley tilbrakte tre historiske sommerdager i 1816 med å skrive historier til hverandre. En av dem ble til boken «Frankenstein». Guiden peker på et av hotellene ved bredden. Der gamblet en gang Dostojevskij bort alle pengene sine, og måtte selge konas giftering.

Verbier er vinterlekeplass for fiffen

LES SAKEN

Bern er rene eventyrbyen

Det er imidlertid ikke litterære anekdoter vi har kommet hit for, og sønnen min venter rastløst på mer påfyll av fysikk. Derfor setter vi kursen mot Bern og «Einstein-ruten», to timer med tog fra Genève.

Bern er rene eventyrbyen, en av de minste hovedstedene i Europa, med middelalderspir og brosteinsgater. Tvers gjennom byen går elven Aare som et grønt bånd, hvor folk padler i kajakk, svømmer og driver med paddleboard.

Einstein flyttet til Bern i 1903 og ble der i to år, sammen med sin kone Mileva Marić og sønnen Hans Einstein. I en beskjeden leilighet i tredje etasje av et smalt hus utviklet han relativitetsteorien. Og Einstein befant seg virkelig på det rette stedet for å gruble over tidens vesen og natur. Fra arbeidsbordet sitt ved vinduet kunne han høre Zytglogge-klokketårnet slå hver time. Klokketårnet ble bygget tidlig på 1200-tallet, og klokkemekanismen var en av de mest avanserte i Europa på den tiden, og Berns store stolthet. Klokken må fortsatt trekkes opp for hånd hver dag.

En 20 minutters gåtur unna leiligheten han bodde i finner man Einstein Museum. Det er lite, men informativt, og inneholder blant annet sider fulle av Einsteins egne, feberaktige skriblinger, formeler og ligninger. Det er også informasjon om mannen selv, hva han var interessert i og lidenskapene hans: Sosial rettferdighet, borgerrettigheter, pasifisme og … forelskelse. De han elsket, i tillegg til de to kvinnene han var gift med i løpet av livet, inkluderte visstnok en fysiker, en spion, en bibliotekar og «muligens» en nattklubbdanser.

Vi rusler langs elven tilbake til hotellet, Hotel Allegro , som har en nydelig utsikt over gamlebyen i Bern. Vel fremme sender sønnen min meg ut for å kjøpe mat fra McDonald’s i stedet for et fancy måltid fra en kostbar restaurant. Med en prislapp på 20 sveitsiske franc, eller oppunder 200 norske kroner, føles det ikke som at vi sparer så mye på det valget – og det er bare for maten hans. Neste kveld går vi for det mer overdådige, med soppsuppe og rosti blant barokke omgivelser og levende lys i Kornhauskeller, en gammel vinkjeller med hvelvet tak prydet av fresker.

Tidlig neste morgen deltar vi på en omvisning i klokketårnet. Etter å ha klatret de bratte trappene fra middelalderen åpenbarer det seg en imponerende utsikt over byens tak.

Så får vi tatt en nærmere titt på selve klokkemekanismen, en intrikat konstruksjon av tannhjul som drives av en pendel, som har markert hvert eneste sekund de siste 800 årene.

Det er så nært den perfekte avslutningen på turen som vi kommer.

Oversatt av Henning Scherer Skjørsæter /ABC Nyheter / Pressworks © Guardian News & Media Limited