Ekspertens beste sparetips når det blåser på børsen

Børsuro og lav rente i banken har økt interessen for rentefond, iallfall i det profesjonelle markedet.

Ifølge Verdipapirfondenes Forening (VFF) har norske institusjonskunder nettotegnet verdipapirfond for 25 milliarder kroner i årets ni første måneder, hvorav hele 21,5 milliarder var i rentefond.

– Privatkunder har ikke fått opp appetitten for rentefond ennå, men jeg tror denne interessen vil øke fremover, sier spareøkonom Bjørn Erik Sættem i Nordnet til Hegnar.no.

At interessen for rentefond øker i urolige tider på børsene, er ikke uvanlig.

– I oktober, som var preget av fallende aksjemarkeder, så vi at våre privatkunder nettosolgte aksjefond for 95 millioner, mens rentefond ble nettokjøpt for 27 millioner kroner, sier Sættem.

Rentefond i tre båser

VFF har delt inn rentefond i hovedkategoriene pengemarkedsfond, obligasjonsfond og andre rentefond.

• Pengemarkedsfond investerer i obligasjoner og sertifikater med gjenværende rentebinding mindre enn ett år. Risikoen er som regel lav.
• Obligasjonsfond investerer i obligasjoner med kortere/lengre rentebinding, evt. 0-2/2-4/over fire år. Litt høyere risiko enn pengemarkedsfond.
• Andre rentefond er i hovedsak rentefond som tar noe større kredittrisiko enn pengemarkeds- og obligasjonsfond.

– Obligasjonsfondene (med lang durasjon) har gitt god avkastning i mange år, siden rentene har falt i lang tid. Men nå er rentene på vei opp igjen, iallfall i USA og Norge. Og da vil avkastningen i obligasjonsfondene bli svakere, forteller Nordnets spareøkonom.

Les også: Skilsmissefellene mange ikke tenker på

Anbefaler lav durasjon

Dette ser vi også av avkastningen i år. Så langt i 2018 har norske obligasjonsfond med lang durasjon gitt en noe svakere avkastning enn de siste årene. Det vil si 0-2 prosent, ifølge Morningstar mot tre prosent i gjennomsnittlig, årlig avkastning de siste fem årene.

– Privatkunder har ikke fått opp appetitten for rentefond ennå, men jeg tror denne interessen vil øke fremover, sier spareøkonom Bjørn Erik Sættem i Nordnet. Foto: Nordnet.

– Skal du kjøpe rentefond, vil jeg anbefale rentefond med lav durasjon - under ett år. Slike fond investerer i rentepapirer med flytende rente eller kort bindingstid, og er dermed mindre følsomme for renteoppgang, tipser Sættem.

– Vær forsiktig med rentefond som tar lang renterisiko, det vil si som investerer i obligasjoner med lang durasjon. Durasjonen er et mål for rentefølsomheten. Ønsker du å ta høyere risiko i din renteinvestering, er high yield-fond et alternativ. Her er forventet avkastning høyere, men også risikoen, legger han til.

Sættem gjør oppmerksom på at det finnes high yield-fond som investerer i lån med både kort og lang durasjon.

– Her gjelder det samme rådet. Velg fond med kort durasjon, siden de ikke vil falle i verdi hvis rentene skulle øke ytterligere, anbefaler han.

Spareøkonomen understreker at kunder i tider med gradvis renteoppgang fortsatt vil få en ok avkastning i obligasjonsfond.

– Da vil den løpende kupongrenten overstige verdifallet som følge av stigende renter, og totalavkastningen vil bli positiv. Dette har vært tilfellet så langt i 2018. Og de nye obligasjonene som forvalteren kjøper i neste måned, vil gi en høyere løpende avkastning, slik at en renteoppgang kan sees på som positivt for eierne av obligasjonsfond på lengre sikt, forklarer Sættem.

Les også: – Dette er en stygg kombinasjon som vil føre til kollaps

Renteoppgang = verdifall

Et obligasjonsfond fører med seg to risikofaktorer: renterisiko og kredittrisiko.

– Renterisikoen ligger i at verdien av obligasjoner går i motsatt retning av endringer i renten. Når renten faller, stiger obligasjonen i verdi. Når renten stiger, faller obligasjonen (gitt fast rente). Det er fordi nye investorer har mulighet til å kjøpe obligasjoner med høyere rente. Derfor verdsettes de eksisterende obligasjonene slik at rentenivået blir likt ved at verdien på obligasjonen endres, forklarer spareøkonomen.

Renterisiko måles ofte ved durasjon (varighet), som er et mål på hvor følsom obligasjonen er for renteendringer.

– Lang durasjon betyr høyere verdifall når lange renter stiger, og motsatt. Har et fond en rentefølsomhet på tre år, vil en renteoppgang på ett prosentpoeng gi tre prosent kursfall og motsatt ved en rentenedgang, påpeker Sættem.

Kredittrisikoen henger sammen med at utsteder ikke overholder sine låneforpliktelser.

– I teorien skal denne kredittrisikoen kompenseres ved et kredittpåslag, og dette kan variere mye over tid. Stigende kredittpåslag vil, alt annet like, føre til kursfall på obligasjoner og motsatt ved fallende kredittpåslag, sier spareøkonomen.

Selskapet kan gå konkurs

I et obligasjonsfond kan du finne statsobligasjoner og kredittobligasjoner.

Kredittobligasjoner utstedes av selskaper og inneholder høyere risiko (selskapet kan gå konkurs), og mulighet for høyere avkastning. Alle som husker PIIGS-landene og konkursrisikoen som oppsto der i 2011, vet at statsobligasjoner også kan ha kredittrisiko.

I et obligasjonsfond snakker vi om kredittdurasjon, målt som vektet gjennomsnittlig løpetid.

– Dette er et mål for fondets følsomhet for endringer i kredittpåslag. Har et fond en kredittdurasjon på tre år, vil en oppgang i kredittpåslag på ett prosentpoeng gi en kursnedgang på tre prosent og motsatt ved en nedgang i kredittpåslaget, sier Sættem.

Internasjonale rentefond fører med seg en tredje risiko: valutarisikoen.

– De som kjøper rentefond ønsker normalt en lav stabil avkastning, som slår bankrenten. Valutasvingninger i et internasjonalt rentefond vil kunne ødelegge dette ønsket, og jeg anbefaler derfor generelt valutasikring her, sier spareøkonomen.

– Høy rente mulig faresignal

Kredittobligasjoner rangeres (rates) etter kvaliteten på kreditten.

S&P benytter for eksempel en skala fra AAA til D, hvor AAA er beste kredittrating og D dårligst. AAA, AA, A og BBB kalles «investment grade», BB, B, CCC, CC, C og D «speculative grade».

– «Investment grade» betyr høy sannsynlighet for at selskapet kan betale tilbake skyldige beløp, «speculative grade» en viss usikkerhet om selskapet kan betale tilbake skyldige beløp, forklarer Sættem.

High yield-rentefond investerer i kredittobligasjoner med lavere kredittrating enn «investment grade», altså «speculative grade». Slike obligasjoner kalles også «junk bonds», «søppelobligasjoner» eller «høyrisikoobligasjoner».

High yield-fond har lavere risiko enn aksjefond, men høyere enn ordinære rentefond.

– Merk at høy effektiv rente i et high yield-fond kan være et faresignal. Da har forvalter kanskje kjøpt mye gjeld i selskaper som er konkurstruet. Sjekk derfor investeringene i fondet i slike tilfeller, advarer spareøkonomen.

Forventet avkastning

En oversikt fra VFF viser at pengemarkedsfond i årene 2013-17 har gitt 1,9 prosent i gjennomsnittlig, årlig avkastning. Obligasjonsfondene har gitt 2-3 prosent, mot nesten fem prosent i året for high yield-fond (se tabell under).

– Dette er omtrent som forventet – en normalavkastning, og du har fått betalt for å ta rente- og kredittrisko. Selv i urolige tider skal pengemarkedsfond og obligasjonsfond med «investment grade»-papirer være temmelig sikre, men kundene kan oppleve negativ avkastning i perioder også i disse fondene, sier Sættem.

Til sammenligning har norske og internasjonale aksjefond gitt 14-19 prosent årlig gjennomsnittlig avkastning i perioden.

– Dette er milevis over rentefondene, og langt mer enn hva man kan forvente av aksjefond på lang sikt. Jeg mener man bør regne med 5-8 prosent årlig gjennomsnittlig avkastning i aksjemarkedet på lang sikt. Det er viktig å merke seg at vi helt sikkert ikke vi se samme avkastning de fem neste årene som de fem foregående, minner Nordnets spareøkonom om.

Artikkelen fortsetter under tabellen.

Kilde: VFF/Nordnet.

– Pass på kostnadene

Sættem kan også fortelle at mange forvaltere innførte nye referanseindekser for sine obligasjonsfond fra 1. juni.

– Til nå har det vært vanskelig for norske rentefond å finne en god referanseindeks. De fleste rentefondene har blitt målt mot statsindekser, til tross for at innholdet stort sett er kreditt- eller selskapsobligasjoner. Dette har gitt en kunstig høy differanseavkastning i forhold til indeks, sier han.

– Fondene vil generelt skifte fra ulike statsobligasjonsindekser til kredittindekser produsert av Nordic Bond Pricing (NBP), legger spareøkonomen til.

Kostnadene i rentefond er som regel lavere enn i aktive aksjefond. Slik må det også være. Jo lavere forventet avkastning, desto lavere kostnader.

I pengemarkeds- og obligasjonsfond ligger årlige forvaltningshonorarer normalt på 0,1-0,5 prosent, mens de for high yield-fond normalt ligger på 0,5-0,8 prosent.

– Å passe på kostnadene i fondssparingen er like viktig i et rentefond som i et aksjefond. Undersøkelser fra Morningstar viser at kostnadene i norskforvaltede rente- og aksjefond er relativt lave - i europeisk sammenheng, sier Sættem.

Indeksfond for renter

Han minner avslutningsvis om at også rentefondene taper mot indeks, slik aktive aksjefond gjør.

– Internasjonale undersøkelser fra Morningstar viser at det typiske aktive rentefondet sliter med å slå fondets referanseindeks etter kostnader, sier spareøkonomen.

Samtidig peker han på at utvalget av indeksfond for rentepapirer er dårlig i Norge.

– Ønsker du å investere i rente-indeksfond, må du velge ETF-er (exchange traded funds), fond du kan handle på børs som en vanlig aksje. Her er utvalget utenfor Norge veldig stort. Men ETF-markedet er ganske uoversiktlig, så det krever litt tid for å finne en passende ETF, tipser Sættem.

Han trekker for eksempel frem nettstedet ETFDB.com, der du finner over 350 rente-indeksfond.

Artikkelen ble først publisert av Hegnar.no.