Påskedrapet på Veronica Gedeon, hennes mor og deres leieboer

Da Ethel Gedeon satte nøkkelen i døren hos moren sin på Manhattan litt utpå dagen den 28. mars 1937, var livet hennes fortsatt som det skulle. Hun er en vakker og selvstendig ung dame i 20-årene, gift for andre gang og jobber som stenograf. Det er 1. påskedag og hun ser frem til å være sammen med mor og lillesøster.

Ethel Gedeon fotografert i juli 1937, bare måneder etter at hun hadde mistet sin mor og eneste søster til en brutal drapsmann hun kjente fra før. Foto: Public domain

Ethel åpner døren. Det er ingen lyd. Kanskje roper hun. Mami!? Ronnie!? Hun synes hun lukter noe. Noe ekkelt.

Inne i leiligheten finner hun moren Mary. Hun er død. Senere skal det vise seg at hun er kvalt, og også slått. Leieboeren Frank Byrnes, en døv engelsk kelner, er drept med flere knivstikk.

I sengen finner Ethel lillesøsteren Veronica. Avkledd på overkroppen og etterlatt i det som beskrives som en ydmykende eller vanærende positur. Også hun er kvalt. Kroppen bærer preg av vold.

Modell

Avisartikkerl fra 1937 om drapet på Veronica Gedeon.

Drapene sjokkerte New York og Amerika, men trippeldrapet som sådan kom raskt i skyggen av det ene, drapet på Veronica. 20-åringen jobbet som modell, og avisene spilte skamløst på det seksuelle som lå i at hun var funnet delvis avkledd og at det fantes mange modellbilder av henne.

Men hvem hadde begått disse grusomme drapene midt i påsken?

En nabo kunne fortelle at han så døren til Gedeon-familiens leilighet stå åpen klokken to på natten, og at han lukket den. Veronica skal ha kommet beruset hjem fra en date klokken tre.

Etterforskerne konkluderte med at morderen allerede var i leiligheten da Veronica kom hjem. De slo også fast at leieboeren ble drept i søvne.

Likevel manglet de ledetråder.

Åstedet for trippeldrapet var sjette etasje i denne bygården, med adresse 316 East 50th Street, Beekman Place, Manhattan. Foto: Public domain

Besettelsen

Politiet fokuserte i starten på en sjåfør de mente var mistenkelig. Så ettergikk de bevegelsene til Marys eksmann, Veronica og Ethels far, Joseph Gedeon.

5. april endrer imidlertid etterforskningen retning. De hadde fått vite at en kunstner ved navn Robert George Irwin, som tidligere hadde bodd i et leilighetskompleks som Mary Gedeon eide, hadde hatt en besettelse for eldstedatteren Ethel. Den romantiske interessen hadde ikke blitt gjengjeldt.

Irwin slet med mentale problemer og mottok behandling for disse ved Rockland State Hospital i New York over en toårsperiode. Da han ble skrevet ut sommeren 1936, hadde Ethel allerede giftet seg med sin andre ektemann, Joseph Kudner. Irwin lagde da en skulptur av Ethel med en kobraslange rundt halsen.

Kunne det være at Ethel egentlig var motivet for drapene?

Irwins lege uttrykte tvil rundt om Erwin i det hele tatt kunne være i stand til å utføre et brutalt trippeldrap. Men til det svarte etterforskningsleder John Lyons kaldt:

«Det spiller ingen rolle om han har begått tre hundre mord, sett med statens øyne. Hans psykopatiske bakgrunn viser at han er sinnssyk».

For Irwin, som var 29 år på drapstidspunktet, hadde flere opphold på mentalinstitusjoner bak seg. Han ble vurdert som brilliant, men også svært ustabil og noen ganger voldelig. En gang hadde han forsøkt å kastrere seg selv med et barberblad.

Men hvor var han nå?

Jakten

Politiet startet en landsomfattende jakt på Irwin, og gikk ut med en offentlig etterlysning.

I juni 1937 gjenkjente en hushjelp ved Statler Hotel i Cleveland en baransatt fra et bilde i et kriminalmagasin.

Robert George Irwin på et bilde publisert i forbindelse med etterlysningen. Foto: Public domain

Mannen kalte seg Bob Murray, og forsvant da kvinnen konfronterte ham.

Kort etter fikk avisen Chicago Herald-Examiner en telefon fra noen som hevdet å være Irwin og ønsket å overgi seg mot betaling. Avisen avtalte å betale Irwin 5000 dollar – rundt en million kroner i dagens verdi – for et eksklusivt intervju. Irwin møtte i redaksjonen og dikterte sin tilståelse. Deretter ble han fløyet til New York og overlevert til politiet.

Tilståelsen

Irwin forklarte at han opprinnelig ville drepe Ethel Gedeon fordi «hun var det kjæreste i verden» for ham. «Ved et uhell» drepte han de andre i stedet. Han hadde dratt til Gedeon-familiens leilighet natt til 1. påskedag med forventning om å finne Ethel. Først drepte han moren Mary (54) fordi hun ba ham om å gå. Da datteren Veronica kom hjem utsatte han henne for vold, men kvalte henne først etter at hun sa navnet hans – fordi det viste at hun gjenkjente ham. Uvitende om at leieboeren Frank Byrnes (35) var døv, gikk Irwin deretter inn på rommet hans og stakk ham i hjel i sengen.

I sin tilståelse til etterforskere i New York sammenlignet Irwin seg med en radio:

«Bob Irwin er ingenting. Jeg er bare et mottakerapparat. Et ekstremt ufullkomment ett, som bare svakt kan stille inn på det guddommelige sinn. Du har hørt på en radio som ikke fungerer ordentlig. Du vrir på knottene og får bare skurring. Bare en gang iblant kan vi få inn den rene, klare musikken. Hele mitt livs mål var å perfeksjonere meg selv, slik at ‘mottakeren’ alltid kunne fange den guddommelige musikken på sitt beste».

Dommeren dømte Irwin til 139 års fengsel.

Endeliktet

Han ble sendt til Sing Sing-fengselet der fengselslegene erklærte ham som «svært» og «definitivt» sinnssyk. Den 10. desember 1938 ankom han Dannemora statlige sykehus.

Bak sykehusvegger fortsatte Erwin resten av livet. Uten å ha fått særlig glede av millionen for intervjuet han hadde gitt. Uten noen gang å få Ethel Gedeon. Og definitivt uten å oppnå den perfeksjonen han hadde jobbet så hardt for.

Irwin døde av kreft i 1975 ved Matteawan statlige mentalsykehus i New York.

Ethel Gedeon Kudner opplevde et stort medietrykk etter drapet på moren og søsteren. Hun var sterkt preget og besvimte på et tidspunkt i rettsbygningen. Da faren Joseph Gedeon først var mistenkt for drapene, var hun hans viktigste støttespiller, og også den som skaffet ham advokat. Etter rettssaken gjorde hun krav på morens bo, men trakk seg helt bort fra offentligheten. Ektemannen Joseph Kudner tjenestegjorde i marinen under andre verdenskrig, og fra da han døde i 1990 fremkommer det ingen opplysninger om hans kone. Vi vet ikke hva som skjedde med Ethel.