Verden

Anne Boleyn – mytene som ikke vil dø

Hun var Englands mest kontroversielle dronning gjennom tidene og mytene har forfulgt navnet hennes i nesten 500 år. 19. mai er det 488 år siden Anne Boleyn mistet hodet, men hun var med på å endre landet for alltid.

Henrik 8. og Anne Boleyn. Ekteskapet varte i kun tre år før dronningen ble fengslet og henrettet. Nesten 500 år senere lever mytene om henne fortsatt videre.
Publisert Sist oppdatert

– Jeg hører de sier at bøddelen skal være så flink. Jeg har i tillegg så liten nakke.

Deretter la dronningen hendene sine på nakken og lo hjertelig. Hun hadde akkurat beklaget seg overfor konstabelen i fengselet Tower of London at hun hadde håpet at hun var død innen kl 12 den dagen, men fikk vite at henrettelsen var utsatt med noen timer.

«Jeg har sett mange menn og kvinner bli henrettet, og at de har alle vist stor sorg og i min kjennskap hadde den damen stor moro i døden», skrev konstabel Sir W. Kingston videre om hvordan han opplevde denne morgenen 19. mai, i brevet til Thomas Cromwell. De fleste historikere peker på sistnevnte som årsaken til at dronningen havnet i lenker og ble et hode kortere.

Omstridt i hoffet

For allerede innen hun rakk å bli dronning, var Anne Boleyn en omstridt kvinne i det britiske kongehuset. Hun hadde som kammerpike for dronningen kapret hjertet til kongen, Henrik 8. som nå ville skille seg fra sin kone, Katarina av Aragorn. Paven nektet ham skilsmisse og kongen svarte med å bryte med Roma og innsatte seg selv som overhode over kirken i England, og sendte landet samtidig ut i religiøse tumulter som skulle prege øy-riket i over 200 år.

I 1531 ble dronning Katarina sendt bort og fratatt dronningtittelen, datteren Mary ble også fratatt retten til tronen. To år senere giftet Henrik seg med Anne. Da var hun allerede seks måneder gravid med datteren Elizabeth. Henrik trengte en tronarving, og Anne visste at hun måtte levere ham en sønn. Det kravet skulle ende opp med å bli hennes bane.

Hun ble ansett som smart, vel belest og en god partner, men ble av mange på hoffet også sett på som alt for frittalende og arrogant. Hun var forkjemper for reformering av den engelske kirken, noe som gjorde at mange anså henne som både årsaken til at den godt likte dronningen havnet i skyggen og for at kongen brøt med paven og innførte en egen anglikansk kirke.

Tilståelse under tortur

Boleyn fikk kun tre år som dronninggemal før hun brått under en lunsj i starten av mai 1536 ble pågrepet og fraktet til det beryktede Tower of London. Hun var da anklaget for hor, incest, hekseri og høyforræderi. Den flamske musikeren Mark Smeaton hadde blitt arrestert og torturert av Thomas Cromwell, etter torturen innrømmet han å ha vært dronningens elsker. Han oppga også andre navn i hoffet, som Henry Norris, Francis Weston, William Brereton og dronningens egen bror Edward. Alle de andre, inkludert Anne, nektet til det siste for at det var noe sannhet i noen av anklagene.

På de tre årene som hadde gått siden hun fødte datteren Elizabeth hadde hun hatt to, om ikke tre spontanaborter. Minst to av fostrene var gutter. I tillegg døde Henriks første kone, Katarina av Aragorn i januar 1536. Både Henrik og Anne skal ha gledet seg over nyheten, men det gikk samtidig rykter om at kongen og dronningen hadde i hemmelighet forgiftet Katarina. Dette ryktet ble forsterket av at man oppdaget under balsameringen at hjertet til den spanske monarken var blitt helt svart. Historikere mener derimot dette må ses på som et bevis på kreft i hjertet og ikke forgiftning.

Anne skal i tiden etter forsøkt å bedre forholdet til Katarinas datter Mary, men ble møtt av en kald skulder.

Mente ekteskapet var forbannet

Anne spontanaborterte en gutt på samme dag som Katarinas gravferd 29. januar og av mange ble dette sett på som begynnelsen på slutten for ekteskapet. Kongen mente tilsynelatende at ekteskapet var forbannet av Gud og distanserte seg fra dronningen og ga samtidig mer makt til sin elskerinne Jane Seymour. De fleste historikerne mener det var Thomas Cromwell, Annes tidligere allierte som orkestrerte konspirasjonene som førte til hennes død. Andre mener han opererte på ordre fra kongen selv.

Hun ble dømt til brenning på bålet, en avgjørelse kongen senere gjorde om til halshugging med sverd. Det ble heller ingen offentlig henrettelse, men mer privat ved Tower Green.

De andre medtiltalte, inkludert hennes egen bror, ble alle henrettet 17. mai, samme dag ble ekteskapet hennes med kongen annullert. Anne selv ble stilt til retterstedet to dager senere. I cellen vekslet humøret hennes mellom nervøse sammenbrudd og resignasjon.

På skafottet

Ikledd et rødt underskjørt under en løs mørkegrå langkjole av damask

Anne Boleyn i London Tower, malt av Édouard Cibot (1799–1877). Foto: Édouard Cibot (1799–1877)
Anne Boleyn i London Tower, malt av Édouard Cibot (1799–1877).

trimmet i pels gikk hun ut på skafottet og holdt en tale til de fremmøtte.

– Gode kristne folk, jeg er kommet hit for å dø i henhold til loven, og ved loven er jeg dømt til å dø, og derfor vil jeg ikke tale imot det, startet hun talen med.

Hun avsluttet med å hylle kongen og ba dem be for henne. I sine siste øyeblikk gjentok hun frasen.

«Til Jesus Kristus overgir jeg min sjel; Herre Jesus, motta min sjel!»

Hennes hoffdamer bandt et bind rundt øynene hennes, stående lente hun hodet frem, før bøddelen raskt utførte et enkelt hogg og hun var død. Bøddelen var fransk, og vanlig kotyme i Frankrike var å ikke bruke blokk under henrettelser med sverd.

Ubekreftede meldinger hevder bøddelen, som holdt sverdet skjult for den dømte, uttalte; «hent mitt sverd» før han deretter øyeblikkelig svingte sverdet. Dette for at hun ikke skulle merke at sverdet kom mot henne.

Natalie Dormer spilte Anne Boleyn på retterstedet i TV-serien The Tudors i 2007. Foto: Skjermdump The Tudors (2007)
Natalie Dormer spilte Anne Boleyn på retterstedet i TV-serien The Tudors i 2007.

Erkebiskopens gråt

Ifølge den skotske reformatoren Alexander Alesius, spaserte han med erkebiskopen Thomas Cranmer i hagen ved Lambeth Palace på andre siden av elven da henrettelsen skjedde. Da kanonen fyrte av ved Tower for å signalisere at henrettelsen var gjennomført, skal erkebiskopen ha utbrutt:

Elizabeth I, datteren til Anne Boleyn og Hernik 8. ble dronning i England i 1559 og fikk i stor grad gjenopprettet ryktet til moren og fremstilte henne som en martyr for den engelske protestantismen. Foto: Nicholas Hilliard (1547 - 1619)
Elizabeth I, datteren til Anne Boleyn og Hernik 8. ble dronning i England i 1559 og fikk i stor grad gjenopprettet ryktet til moren og fremstilte henne som en martyr for den engelske protestantismen.

– Hun som var dronning av England på jorden vil i dag bli en dronning i himmelen.

Så skal han ha satt seg på en benk og grått.

Hennes lik og hode ble lagt i en pilkiste og lagt i en umerket grav i kapellet St Peter ad Vincula i Tower. Liket ble senere identifisert under en renovasjon under dronning Victorias regjeringstid og hvilestedet er nå merket i marmorgulvet. Også Henriks femte hustru, Katarina Howard, som led samme skjebne, ligger gravlagt her.

Anne Boleyn var dronning i kun 1000 dager.

Hennes datter Elizabeth skulle senere bli dronning av England. Mens hun under resten av Henriks regjeringstid skulle glemmes og viskes ut av historien, ble hun under datterens regjeringstid i stor grad aktet som martyr og heltinne av den engelske protestantismen.

Mytene

Det oppsto også flere myter om henne, som senere skulle vise seg å i stor grad være oppspinn. Den første og største var at hun var en heks, noe som ble forklart med at hun visst nok hadde seks fingre på den ene hånden og en utstikkende tann under overleppen.

Det finnes i dag en plakett på stedet i Tower of London der Anne Boleyn ble henrettet. Også kong Henrik 8.s femte kone, Katherine Howard ble henrettet her.
Det finnes i dag en plakett på stedet i Tower of London der Anne Boleyn ble henrettet. Også kong Henrik 8.s femte kone, Katherine Howard ble henrettet her.

Dette ble hevdet av den katolske presten Nicholas Sander i 1585, og sett på som et bevis på at hun sto i ledtog med djevelen. Dette er av historikerne sett på som ren propaganda, da Sander selv var seks år da Anne ble henrettet, påstanden støttes ikke av noen andre kilder i samtiden og at det anses som svært usannsynlig at hun ville fått innpass på slottet eller ville klart å sjarmere kongen med slike skavanker.

Da levningene hennes ble identifisert under renovasjonen, ble det ikke funnet noen tegn til slike skavanker på skjelettet.

Dronning-krav

En annen myte er at hun skal ha krevd å bli dronning og egget kongen frem til å skille seg med dronning Katarina. Ekspertene har her i det store og hele landet på at det nok handlet mer om en konge som ikke klarte å få et nei, enn at hun kom med for mange krav.

Det ses på at hennes søster tidligere hadde vært kongens elskerinne og at Anne da var svært klar over at hun måtte trå forsiktig i møte med kongen og dermed var mer tilbakeholden. Hun var i tillegg ikke av like adelig slekt som Katarina, som var født inn i rollen som spansk prinsesse, og dermed ikke kunne forvente å kunne kreve en dronning-tittel.

Den onde stemor

En tredje myte er at hun skal ha fremstått som en ond stemor overfor prinsesse Mary.

Det finnes flere kilder som bekrefter at Anne og datteren til Katarina, Mary, ikke var bestevenner. Mary var født inn i prinsesserollen, men mistet alle titler og fortrinn da moren ble avsatt. Hun måtte i tillegg se seg tilsidesatt av halvsøsteren Elizabeth, fungere omtrent som en tjener for henne og var en dedikert katolikk, som moren.

Så historikerne ser like mye på det faktum at Mary var «sin fars datter» og like sta og egenrådig som ham. Henrik omtalte henne også på et tidspunkt som «sin største fiende». Mary anerkjente aldri skilsmissen med moren og avviste Annes forsøk på forsoning etter at Katarina døde.

Fortsatt er det flere myter om Anne Boleyn som ikke er helt oppklart. Historikerne er fortsatt uenige om hun ble født i 1501 eller i 1507, så enten ble hun 29 eller 35 år gammel. Historikerne er også uenige om det fantes en grad av sannhet i utroskap-anklagene, som hun ble dømt for.

Kilder: Store Norske Leksikon, The Collector, tudorhistory.org, Spectator, Wikipedia, Historic Royal Palaces.