Protestbølgen i verden er ung, lederløs og folkelig, ifølge forsker

Gnistene som startet protestbevegelsene i verden, er ulike, men det er likevel noen fellestrekk mellom dem, sier professor Isak Svensson ved institutt for freds- og konfliktforskning ved Uppsala universitet.

– Bevegelsene synes å være drevet av unge mennesker som føler en mistro mot hele det politiske systemet. Derfor tar man til metoder utenfor de etablerte metodene for å påvirke beslutningstakere, sier Svensson til nyhetsbyrået TT.

Les også: Store protester i Chile tross løfter om sosiale reformer

Små krav blir store

De første studentene som tok til gatene i Chiles hovedstad Santiago, demonstrerte mot én ting: økte kostnader i kollektivtransporten. Etter å ha møtt kraftige reaksjoner fra militæret, økte oppslutningen, og kravene utviklet seg til å handle om brede reformer mot den økende sosiale ulikheten.

Flere steder i Iran ble rasjoneringen og sjokkhevingen av prisen på drivstoff startskuddet for det som skulle utvikle seg til å bli massive demonstrasjoner mot det autoritære regimet i landet.

– Det er en fellesnevner. Bevegelsen begynner med spesifikke krav av mer begrenset natur. De har så vokst og blitt mer generelle og maksimalistiske, sier Svensson.

Les også: Rekordoppslutning om lokalvalget i Hongkong

Hovedsakelig fredelig

I flere av landene, som Libanon, går bevegelsene på tvers av det som tidligere var viktige etniske og religiøse skiller. De drives kollektivt fram og mangler politiske lederskikkelser. Kvinner har ofte en fremtredende rolle, ifølge Svensson.

Han ser også tegn til at flesteparten av demonstrantene har holdt seg til et ikkevoldsprinsipp, altså at de benytter fredelige metoder som å okkupere torg, stenge veier eller sittestreike.

– I hovedsak er det sivile som demonstrerer. Noen steder forekommer det vold, men demonstrantene har som regel ikke organisert seg militært, eller bevæpnet seg, sier professoren.

Les også: Tusenvis demonstrerer i Libanon

Global spredning

Svensson mener at årsaken til at det nå er så mange demonstrasjoner rundt om i landet, er at folkelig motstand smitter. Historisk har denne smitteeffekten primært vært regional, og den globale smitten er en ny trend.

Svensson trekker for eksempel fram de såkalte «fargerevolusjonene» i tidligere sovjetiske land på starten av 2000-tallet.

– Det finnes ofte felles strukturelle problemer i land som ligger i nærheten av hverandre. Under den arabiske våren fantes lignende brister i demokrati og utvikling i landene, og det var store ungdomskull som ikke følte de kunne nå sine mål i livet, sier Svensson.

– Det som virker annerledes denne gangen, er at det er mer globalt enn tidligere. Flere regioner reiser seg samtidig, avslutter han.