Martin Johnsrud Sundby ble i 2016 dømt for brudd på antidopingreglementet grunnet feil bruk av astmamedisin. Her sammen med skipresident Erik Røste. Foto: Audun Braastad / NTB scanpix
Neglisjering av dopingsaker uansett art er ikke greit
Skiforbundets ultimatum om en dopingklausul i en sponsorkontrakt er mildt sagt sjokkerende, mener Robin Mackenzie-Robinson.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Tirsdag forrige uke kom nyheten om at Norges Skiforbund krever at sponsorer ikke kan heve sponsoravtalen, selv om det skulle oppstå nye dopingsaker med inntil to års utestengelse. Det har naturlig nok skapt reaksjoner. Antidoping Norges reaksjon var imidlertid ikke av den kritiske sorten. De støttet langt på vei skiforbundets dopingklausul.
Antidoping Norges daglige leder Anders Solheim, uttalte til VG at han tror en praksis der avtaler automatisk kan sies opp ved et dopingtilfelle, vil kunne gjøre det vanskeligere for utøvere, støttepersonell og ledere å melde fra om mistanker vedrørende dopingbruk. Grunnen er at det kan få avgjørende betydning for inntektsgrunnlaget. I praksis hevder han at slike avtaler om automatisk oppsigelsesadgang kan virke mot sin hensikt.
«Det kan heller skape en taushet om forhold det burde vært varslet om», sa Solheim.
Skulle det dukke opp en ny dopingsak, betyr ikke det at en sponsor av skiforbundet automatisk må trekke seg. Sponsoren får imidlertid en rett til å trekke seg. De behøver ikke benytte seg av den muligheten. En kan også spørre seg hvor stor den reelle faren er for at inntektsgrunnlaget til skiforbundet tilnærmet bortfaller over natten ved en fremtidig dopingsak.
For hvor mange sponsorer mistet skiforbundet, Sundby og senere Johaug etter at dopingsakene ble kjent? Jeg tror det var veldig få.
Sponsorene hadde adgang til å trekke seg, men de valgte å ikke benytte seg av denne muligheten. At det imidlertid i fremtiden vil være en viss risiko for at sponsorer trekker seg fra skiforbundet ved en eventuell ny dopingsak, forutsatt at de gis denne muligheten, er det nok liten tvil om. At risikoen er så stor at skiforbundet mener det er verdt å stille et ultimatum om å ha med en dopingklausul i en sponsorkontrakt som undergraver visse type dopingsaker, er imidlertid smått sjokkerende.
Det siste disse personene trolig bryr seg om er om et særforbund risikerer å miste en sponsor fordi de selv velger å varsle om kritikkverdige forhold
Når det gjelder varslere har trolig Solheim og Antidoping Norge bedre oversikt enn allmennheten over hvem den typiske varsleren av dopingsaker er, og hvilken situasjon vedkommende pleier å befinne seg i. For oss som ikke sitter på innsideinformasjon, må vi ta utgangspunkt i de varslerne som er kjent. En må følgelig ta forbehold om at disse ikke er representative for den gjennomsnittlige varsleren av dopingsaker. Når det er sagt, er det en ting som slår meg.
Ta for eksempel Julia Stepanova og hennes mann Vitaliy Stepanov som varslet om storstilt doping i russisk friidrett. Eller den enda mer kjente varsleren Grigorij Rodtsjenkov, tidligere sjef for dopinglaboratoriet i Moskva. Fellesnevneren for disse og sannsynligvis flere andre varslere er at før de valgte å varsle har de kommet på kant med idretten og ofte også sitt eget forbund. Det siste disse personene trolig bryr seg om er om et særforbund risikerer å miste en sponsor fordi de selv velger å varsle om kritikkverdige forhold.
Et slikt klart krav fra en sponsor bør derfor applauderes av Antidoping Norge
På spørsmål fra VG om hva sponsorer bør gjøre, svarer Solheim at i forbindelse med sponsoravtaler oppfordres sponsorene til å stille vilkår om at det drives et godt forebyggende arbeid for å forhindre dopingbruk.
«Vi mener dette er en «forsikring» sponsorene kan benytte seg av og ville vært en positiv tilnærming for å bekjempe doping», hevder Solheim.
Coop var en potensiell sponsor for skiforbundet. De stilte krav om at de måtte gis mulighet til å trekke seg dersom det skulle dukke opp en ny dopingsak. Det minner vel langt på vei nettopp om et slikt krav som Solheim etterlyser, nemlig et krav om et godt forebyggende antidopingarbeid for å forhindre fremtidige dopingsaker.
Stå opp for antidoping – det er vel det minste man kan forvente av en stiftelse som bærer navnet
For hvis skiforbundet risikerer å miste inntekter fra en sponsor grunnet en dopingsak, er vel det tidenes motivasjon for å ta antidopingarbeidet på alvor? Et slikt klart krav fra en sponsor bør derfor applauderes av Antidoping Norge. Når da Antidoping Norge velger å gjøre det motsatte, støtte Norges Skiforbunds dopingklausul som fremstiller visse type dopingsaker som uproblematiske, blir det hele litt merkelig.
Neglisjering av dopingsaker uansett art er ikke greit! Antidoping Norge hevder selv at de jobber med antidoping i et bredt spekter. Følgelig kan de ikke komme unna med at innholdet i en sponsorkontrakt kun er et forhold mellom sponsor og særforbund, som de ikke skal blande seg i. Stå opp for antidoping – det er vel det minste man kan forvente av en stiftelse som bærer navnet.
Robin Mackenzie-Robinson er jurist og CAS-ekspert. Han har skrevet masteroppgave om dopingreglementet, hvor han blant annet har vurdert flere avgjørelser fra Idrettens voldgiftsrett (CAS).
