Slik så Ejnar Mikkelsen ut etter nesten to år sammen med Iver P. Iversen i en knøttliten hytte på nordøstkysten av Grønland..
Sendt for å redde Grønland fra USA:Mikkelsen og Iversen ble etterlatt alene i isødet
Dette er historien om bitende kulde, gnagende sult, vennskap, sjalusi og en vilje av jern.
19. juni 1912 våknet Ejnar Mikkelsen (31) og Iver P. Iversen (28) av bråk utenfor hytta. De grep geværene, sikre på at det var isbjørn.
Men bjørnen snakket. Han var norsk.
«Hit med riflerne, gutter, vi kommer som venner».
De to danske polfarerne hadde vært strandet på nordøstkysten av Grønland i to og et halvt år. Det siste drøyt halvannet året hadde de vært alene, etter at resten av mannskapet tok ski og sleder og vandret sørover før de til slutt påtraff en norsk hvalfangstskute og fikk bli med tilbake til Skandinavia.
Ekspedisjonsskipet Alabama var knust av isen og frosset fast, og besetningen hadde måttet bygge en hytte av vrakrester. Det var i denne de oppholdt seg da den norske sellfangstskutekapteinen Paul Lillenes vekket dem.
Kanalen som ikke måtte finnes
Ejnar Mikkelsen og Iver P. Iversen fotografert i april 1910, dagen før de forlater resten av mannskapet for å lete etter de etterlate dokumrentene fra Danmark-ekspedisjonen.
Kaptein Ejnar Mikkelsen og maskinist Iver P. Iversen hadde seilt til Grønland med et todelt mål. De skulle finne og bringe hjem dokumenter fra Danmark-ekspedisjonen (1906–1908) som ble ledet av Ludvig Mylius-Erichsen, som sammen med to andre ekspedisjonsmedlemmer hadde dødd av sult ute i isødet i 1907. Disse dokumentene skulle forhåpentlig bevise at Grønland var én øy, ikke to.
Det hadde seg nemlig slik at den gang som nå, siklet USA på den store islagte øya. Den amerikanske polfareren Robert Edwin Peary hadde i 1892 konkludert med at Grønland var to øyer, delt i nord av det som ble kjent som Peary-kanalen. Han laget kart som viste delingen. Danskene fryktet at om de ikke greide å motbevise dette, ville USA gjøre krav på den nordlige delen av Grønland. Det var dette som var Danmark-ekspedisjonens oppdrag; å bevise at Peary-kanalen ikke fantes.
Høsten 1910 dro Mikkelsen og Iversen alene fra skipet på Shannonøya og nordover langs kysten for å lete etter de forsvunne dokumentene fra Danmark-ekspedisjonen. Resten av mannskapet ble igjen. I april 1911 fant de to en forlatt depotleir på en halvøy i området Kong Frederik VIII Land. Her var Jørgen Brønlunds lik, dagboken hans – samt en veske med frosne og våte kart og notater fra Niels Peter Høeg Hagen og Mylius-Erichsen.
Tomt skip, vennskap og sjalusi
Tilbake på Shannonøya var skipsplassen forlatt. Det var et sjokk. Mikkelsen og Iversen måtte utbedre hytta som skulle bli deres hjem. Hundene var allerede spist. De hadde noe mat fra depotet. De jaktet. De frøs. Ingen visste at de hadde funnet dokumentene. Hjemme antok man dem døde. Nå var det bare de to, et skipsvrak og en provisorisk hytte. Og kulden.
Når det var som vanskeligst sang maskinist Iversen.
Hvorfor skal vi sørge mer'
hvorfor skal vi græde?
Verden er det ikke værd
den er skabt til glæde
De hadde lite å underholde seg med. En rev de fanget. Sette opp feller. Fryse. Sulte.
Og så hadde de et bilde.
Dette postkortbildet av elever ved Sorø husholdningsskole skal være fra 1912. Det var et lignende postkort fra den samme skolen, som Iversen hadde fått fra en «kusine», at de to fant selskap og håp i. Foto: A. Clausen
Et postkort fra Sorø husholdningsskole. Et femtitall sommerkledde unge jenter.
«Kønne Piger, dejlige Piger med Smil i Øjet og om Mund», skrev Mikkelsen i sin dagbok.
De ga jentene navn som frøken Skabesen, frøken Lang, frøken Kort og frøken Tvær.
Iversens favoritt var frøken Solstraale. Mikkelsen var særlig betatt av frøken Støt.
Mennene lovet hverandre at de skulle oppsøke skolen og jentene når de kom hjem til Danmark.
En morgen sang Iversen en vise Mikkelsen ikke hadde hørt før. Den handlet om frøken Støt.
«Jeg lyttede forundret og skuffet over den gode og trofaste Kammerats totale Mangel paa Trofasthed. Thi Iver havde i Nattens Løb digtet en Vise, som jeg fandt, gik min Piges og min Ære alt for nær», skrev Mikkelsen i dagboken.
Såret og sjalu forble Mikkelsen taus i to dager. Den tredje dagen overleverte Iversen ham en lapp. «Det er Posten fra Danmark», sa han.
Mikkelsen leste. « Jeg er saa ked af, at jeg tog din Pige. Tag hende igen, tag mine fire, tag hele det forbandede Bundt - bare du bliver glad igen».
Så lovet de to hverandre at de aldri skulle la tausheten senke seg mellom dem igjen.
Veien hjem
Da kaptein Paul Lillenes sto utenfor den lille hytta 19. juni 1912, hadde det gått to år og ti måneder siden de ankom Grønland med Alabama. De hadde vært alene i ett år og sju måneder.
Nå skulle de hjem.
Lillenes og selfangstskuta «Sjöblomsten» tok dem først til Ålesund, der de la til kai 27. juli 1912. 1. august ankom de København med det norske dampskipet «Dronning Maud».
De ble tatt imot som helter.
Ejnar Mikkelsen (til høyre) og Iver P. Iversen (til venstre) i forbindelse med en mottakelse etter hjemkomsten til Danmasrk 1. august 2012. Foto: Ukjent / public domain
Det var svart av folk fra Larsens Plads og og helt opp på Amaliensborg Plads. Her var representanter for kongehuset, regjeringen og hæren.
For ikke bare var de kommet tilbake i live etter nesten tre år i isødet. Hunger og frost. En kamp mot sykdom og galskap og knugende ensomhet.
I dokumentene de hadde funnet fra Danmark-ekspedisjonen var også bevis for at Peary-kanalen ikke eksisterer. Grønland var én øy. Det fantes ingen halvdel USA kunne gjøre krav på.
Grønland var fortsatt dansk.
Både Ejnar Mikkelsen og Iver P. Iversen fikk beholde helsa. Iversen døde i 1968, 83 år gammel, mens Ejnar Mikkelsen først døde i 1971, 90 år gammel. Deres norske redningsmann Paul Lillenes mottok i 1912 den danske kongens fortjenestemedalje. Han døde i 1950, 73 år gammel.
Noen kilder:
Wikipedia. Store norske leksikon (SNL), Aarenlund.dk , Ishavsmuseet , Politiken
