Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Uenighet mellom flygerne og navigatøren om bord i et Tupolev 154 M-fly, kostet trolig 141 mennesker livet.
– Det er sjokkerende at ikke innflygingen ble avbrutt når det både var uenighet om kurs og usikkerhet om hvor flyet befant seg, sa kommisjonsmedlem Finn Heimdal da Havarikommisjonen for Sivil Luftfart la fram sin rapport 30. november 1999.
Flyulykken på Svalbard er den verste flyulykken på norsk jord noensinne.
Til sammen 141 russere og ukrainere omkom da et russisk Tupolev 154 M-fly havarerte på Operafjellet under innflyging mot Longyearbyen 29. august 1996.
Passasjerflyet var chartret av et russisk gruveselskap. Om bord var gruvearbeidere og deres familier på vei tilbake på jobb etter en to måneders ferie.
Flyet hadde noen timer i forveien tatt av fra Moskva. Om bord satt gruvearbeidere og deres familier på vei til bosettingene i Barentsburg og Pyramiden på Svalbard. Men de kom aldri levende fram.
Det vanvittige dramaet startet med at navigatøren trolig ble gitt altfor mange arbeidsoppgaver og ble overbelastet, ifølge Havarikommisjonens rapport.
– Vi vet også at flygerne da innflygingen startet var i tvil om hvor flyet befant seg, opplyste luftfartsinspektør og kommisjonsleder Jon Pran da rapporten ble presentert tre år etter at ulykken fant sted.
I ettertid er det kommet frem at kommunikasjonen mellom nøkkelpersonell om bord i det russiske passasjerflyet kranglet om hvilken innflyvningstrase som skulle velges.
Kun få minutter før flyet styrtet i fjellveggen diskuterte flygerne og navigatøren om flyet skulle styres mot venstre eller høyre.
Navigatøren skal ha fått siste ordet. Sekunder etterpå var katastrofen et faktum. I ettertid viste det seg at flyet befant seg hele tre kilometer ut av kurs.
Havarikommisjonen var i sin rapport svært tydelige på at innflygingen burde ha vært avbrutt. Dersom dette hadde skjedd, og situasjonen hadde blitt mer avklart og oversiktlig, ville ulykken neppe ha skjedd.
Selv om det åpenbart ble foretatt flere katastrofale avgjørelser av mannskapet om bord, ble det aldri konkludert med at menneskelig svikt var forklaringen til flyulykken, men at årsakene trolig var mer sammensatt.
Alt det tekniske utstyret om bord i flyet skal ha fungert perfekt.
Flere nordmenn deltok i det svært krevende opprydningsarbeidet. Det viste seg raskt at det var ingen mennesker å redde. Alle om bord var døde. De var sjanseløse da flyet traff Operafjellet med enorm kraft.
– Jeg husker dagen som om det var i går. Vi ble kalt ut og fikk vite at et russisk fly var savnet. På depot fikk vi beskjed om at vi måtte forberede oss på tøffe scener. Vi skjønte fort at det kom til å bli en enorm jobb. Her var det ikke snakk om livreddende førstehjelp, det var snakk om et opprydningsarbeid, forteller Eva Fuglei og Stig Onarheim til Svalbardposten 25 år etter at ulykken fant sted.
De var to av de første som ankom ulykkesstedet. Som operativ leder og administrerende leder i Longyearbyen Røde Kors Hjelpekorps hadde de trent på å håndtere alvorlige skader og ulykker, men aldri noe i nærheten av dette.
– Jeg kunne ikke forberede meg på alt vi opplevde, men motivasjonen var stor. Jeg tror det handler om å bli kastet inn i en aksjon som man er med på fra starten, og blir en del av et team som jobbet veldig målrettet, og så går man inn i en boble. Det var intense dager, og noen ganger lurte jeg på om jeg kom til å klare å stå opp for å jobbe neste morgen, men jeg var klar hver dag, husker Eva Fuglei fra de dramatiske augustdagene i 1996.
Operafjellet er et fjellmassiv som ligger på nordsiden av Adventfjorden mellom Hiorthfjellet og Mälardalen på Svalbard. Høyeste punkt er 952 meter over havet.
Fjellets amfilignende form har gitt fjellet det særegne navnet. Værforholdene kan være tøffe, men innflyvningstraseen gjennom Adventsdalen er kjent.
At passasjerflyet styrtet i såpass stor høyde og i et vanskelig tilgjengelig område, gjorde opprydningsaksjonen svært krevende for letemannskapene.
Tidligere overlege ved Longyearbyen sykehus, Tore Dalberg, satt i helikopteret med de første redningsmannskapene som landet nær vrakrestene på platået der flyvraket lå. En stor del av vraket hadde da sklidd nedover fjellsiden.
– Området så ut som en steinrøys. Jeg hadde ventet å høre ynk fra sårede, stønn og skrik. Vi skjønte fort at her var det ingen overlevende som trengte hjelp, fortalte den erfarne legen i ettertid, ifølge Klikk.no.
Les også: Alle funnet i live etter russisk flyulykke
Da han gikk ut mot kanten, fikk han øye på forvrengte kroppsdeler innimellom vrakdelene.
– Vi så mennesker, revet i fillebiter og kilt inn i fjellveggen i det voldsomme krasjet.
Men det var ikke en lyd. Ingen som ropte på hjelp. Bare den uhyggelige stillheten. Kort tid i forveien var flyet fylt opp av 141 mennesker. Nå var Operafjellet omgjort til en gravplass.
Ifølge Havarikommisjonen var trolig dårlige engelskkunnskaper også en medvirkende årsak til ulykken. Mannskapet skal ha behersket nok engelsk til å kunne ta imot de mest nødvendige beskjeder som brukes i luftfart, men lite utover det.
Flykapteinen skal derfor ha overlatt kommunikasjonen med flytårnet i Longyearbyen til navigatøren om bord.
Få minutter før katastrofen var et faktum skal flygerne ha fått mistanke om at kursen flyet holdt var fullstendig feil. Ifølge Havarikommsijonen skal flyets andre landingssystem, instrumentlandingssystemet, ha vist at flyet skulle ha dreid mot høyre, og ikke mot venstre.
Flyets satellittmottaker skal dessuten ha vært innstilt etter russisk prosedyre. I cockpiten argumenterte navigatøren for at de måtte holde kursen som satellittmottakeren viste.
Bare sekunder før flyet traff Operafjellet viste instrumentene at de var på kollisjonskurs. Piloten skal umiddelbart ha trukket hardt i spaken for å få flyet opp, men da var det allerede for sent.
Det siste ordet andrepiloten skal ha ropt, var «fjell!».
Kriminaltekniker Håvard Haftor Arntzen hadde den tunge jobben med å identifisere de omkomne. Flere av dem var barn av gruvearbeidere. Han ble rystet av de grufulle inntrykkene.
– Det var som å komme til en kirkegård. Jeg hadde forberedt meg godt, men da jeg var der sist, var det mange folk og mye som skjedde. Da helikopteret dro denne gangen, sto jeg nesten alene igjen. Stillheten gjorde inntrykkene enda sterkere , forteller kriminalteknikeren til Dagbladet.
Video: 40 år siden Tenerife ble åsted for verdens største flyulykke
I en drøy uke gravde han og kollegene i snøen etter kroppsdeler for å kunne identifisere de omkomne. Lukten av flybensin lå som et slør over fjellet.
– For meg var det selve ilddåpen i jobbsammenheng. Jeg hadde startet i Kripos to år tidligere, og var veldig bevisst på det jeg hadde lært av kolleger om ikke å fokusere for mye på de døde. Vi måtte ha tankene på jobben, ikke på de omkomne. Likevel var det tøft å finne lommebøker med bilder av barn i, og forstå at de hadde mistet en av sine foreldre, forteller Håvard Haftor Arntzen.
Lydbåndet som tok opp kommunikasjonen i cockpit var i svært dårlig forfatning og nesten umulig å spille av, men et lydlaboratorium i St. Petersburg klarte å fjerne så mye støy fra lydopptakene at mye av det som ble sagt likevel kunne rekonstrueres og identifiseres.
En av dem som var vitne til dramatikken på nært hold, var den russsiske gruvearbeideren Viktor Kobza. Ettersom han jobbet som tekniker på helikopterbasen i gruvebyen Barentsburg kunne han følge med på kommunikasjonen mellom flygelederen i Longyearbyen og pilotene.
Han forsto etter hvert at det var noe som ikke stemte da flygelederen flere ganger måtte gjenta anbefalingen om at de måtte lande fra fjellsiden og ikke sjøen. Pilotene sto likevel på sitt. Etter den tredje oppfordringen ble alt stille. Før stillheten ble avløst av spraking i høyttaleren. Da var alt håp ute.
25 år etter ulykken var han igjen tilbake på Svalbard for å minnes de omkomne.
– Vi pårørende lever jo med sorgen hver dag, forteller Viktor til NRK. Han husker fortsatt den spesielle stemningen i dagene og ukene etter den fatale flyulykken som snudde opp ned på alt.
– Vi hadde en stor felles kantine hvor det var masse folk hele døgnet. Vanligvis var det mye støy når man kom inn, folk spiste og snakket sammen. Men etter ulykken var det helt stille der. Hvis noen snakket, så snakket de veldig lavt. Alt ble stille i Barentsburg, husker Viktor.
Havrikommisjonen fant aldri noen tekniske feil hverken på ulykkesflyet eller innflyvningssystemene på Longyearbyen flyplass.
Den verste flyulykken på norsk territorium rammet det russiske gruvesamfunnet på Svalbard hardt. 136 voksne og fem barn kom aldri levende hjem.
Høyt oppe på Operafjellet står kun minnesmerket igjen for å hedre de omkomne.
Video: Fatal flyulykke – 41 mennesker omkom
