Helge (65) sikret seg drømmebilen: – Fant den hos en nyskilt pilot som trengte penger

Denne artikkelen ble først publisert hos Finansavisen.

Denne uken kom Helge Wettre (65) i land fra Nordsjøen for siste gang etter en 40 år lang karriere i oljeindustrien. De seneste vel 25 årene ansatt i ConocoPhillips som Drilling Supervisor på norsk sokkel.

– Etter fullført utdannelse som petroleumsingeniør fra Stavanger i 1984 søkte jeg mange titalls jobber. Jeg fikk min første oljejobb i et firma som het Nowsco. Allerede første dagen reiste jeg offshore til britisk sokkel og skjønte absolutt ingenting. Gutta som jobbet der var klin gærne skotter som gikk på amfetamin og bannet 24/7. Jeg skjønte imidlertid raskt at det ikke var noe blivende sted, så jeg sa opp etter syv uker.

Deretter ble det en omflakkende tilværelse i en gryende, men ofte cowboypreget oljebransje både i Nordsjøen, Mexico og Malaysia før det ble tilbud om jobb i oljehovedstaden Houston, Texas.

Da vi løftet av karosseriet for å restaurere både det og ramma, kom tidligere synder frem.

Helge Wettre har hatt bilen helt siden han kjøpte den i USA i 1997, og nå gleder han seg til sommeren 2025 og mange mil i «ny» bil. FOTO: IVAR ENGERUD

Smittet av filmverden

– Jeg hadde vært interessert i amerikanske biler helt siden jeg så filmen «Amercan Graffiti» i 1973. Den gjorde et uutslettelig inntrykk på en gutt tidlig i tenårene, og spesielt den gule 1932 Ford 5-window Coupéen i filmen ble en favoritt. Kompisen Ole Jørgen Grønlund og jeg fikk sågar kjøpt en 1931 Chevrolet Coupé i nabolaget i Asker som vi ønsket å bygge om som filmbilen. Selvsagt helt håpløst som tenåringer å forsøke å få godkjent et slikt prosjekt hos myndighetene, minnes Wettre smilende.

Det ble med kjøring på jordene på familiegården på Vettre, og et russebilprosjekt med en 1950-talls Chevrolet fikk heller ikke skilter. Men interessen var skapt, og Helge hadde meldt seg inn i nyopprettede American Car Club of Norway som medlem nummer 1263.

Utdannelse, etablering av familie, jobb og gårdsdrift tok all tid og penger i årene som fulgte, så det hadde blitt med drømmen om en egen bil på 1980- og 1990-tallet.

Men da turen gikk til Houston i 1997 åpnet døren seg for å gjøre drømmen til virkelighet.

Da jeg fikk jobben i USA hadde jeg bestemt meg for å kjøpe en bil jeg kunne ha med hjem på 30-årsregelen.

Helge Wettre poserer stolt med ny bil etter bare et par uker i ny jobb i Houston, Texas i 1997. FOTO: HELGE WETTRE

Rask på avtrekkeren

– Det var kjærlighet ved første blikk. Jeg hadde bare vært på jobben i Houston et par uker da jeg kjøpte denne 1968 Pontiac GTO Convertible. En kollega av meg hadde funnet den hos en flypilot som var nyskilt og trengte penger, så det ble en kjapp handel, gliser Wettre.

– Da jeg fikk jobben i USA hadde jeg bestemt meg for å kjøpe en bil jeg kunne ha med hjem på 30-årsregelen. Så jeg tenkte i retning 1967/68-modell, men jeg hadde vel mer Mustang, Corvette eller Camaro i tankene. Pontiac GTO hadde gått litt under radaren og var en bil jeg ikke hadde noe forhold til. Men da jeg fikk se den åpne bilen med dyp burgunder metallic lakk, lyst interiør og hvit kabriolet var jeg solgt.

Selv en sportslig Pontiac GTO hadde fem seter og fungerte perfekt som familiebil under USA-oppholdet. FOTO: HELGE WETTRE

Familiebil for stripa

Mens en Corvette var en ren toseter, var en GTO en perfekt familiebil for Helge, kona og to små døtre i solrike Texas.

Den hadde gått neste 115.000 miles i California og Texas og var i veldig god stand, så den ble umiddelbart tatt i bruk som dagligbil. Samtidig ble den forbedret og oppgradert med tanke på at den skulle være med hjem til Norge som flyttegods når året i USA var over.

Det mangler ikke på markering av at den er en GTO, med flust av merker både utvendig og innvendig. FOTO: IVAR ENGERUD

Det mangler ikke på markering av at den er en GTO, med flust av merker både utvendig og innvendig. FOTO: IVAR ENGERUD

Det mangler ikke på markering av at den er en GTO, med flust av merker både utvendig og innvendig. FOTO: IVAR ENGERUD

Et par turer innom dragstripa på Houston Raceway Park i egen bil sto også på «bucketlisten». Og slik ble det, med 14,952 sekunder og 146 km/t over målstreken som beste resultat på de 402,34 meterne som er til disposisjon.

Sportslig posisjonering

Pontiac hadde blitt etablert innen GM i 1926 som søstermerke til Oakland, men ble raskt mer populær enn storesøsteren. Så fra 1933 ble det et eget merke med en definert posisjon i GM-hierarkiet: Over Chevrolet, men under Oldsmobile, Buick og Cadillac.

Den rollen hadde de inntil siste halvdel av 1950-tallet.

Da Semon «Bunkie» Knudsen ble Pontiac-sjef i 1956 var han med sine 42 år den yngste avdelingssjefen hos General Motors. Umiddelbart startet han å endre merkets posisjon i mer ungdommelig retning, både ved hjelp av produktene og markedsføringen.

Bilen er lakkert i original Flambau Burgundy Red, hvitt interiør og hvit cab slik den var når den kom ut fra fabrikken i 1968. FOTO: IVAR ENGERUD

«You can sell an old man a young man’s car, but you will never sell a young man an old man’s car» var hans mantra for jobben. Og sammen med en annen ung ingeniør, John Z DeLorean, staket de ut kursen i langt mer sportslige hjulspor, gjerne med striper av svidd gummi i asfalten som resultat.

Som et håndfast bevis for deres mer europeiske tilnærming ble Pontiac Tempest lansert på Paris-utstillingen i 1960. Snart fikk den en oppgradert pakke kalt LeMans, og ved redesignen av modellen i 1964 introduserte man en ny toppmodell for de som virkelig var ute etter krefter i overflod: GTO.

Den første Pontiac Tempest GTO slo ned i markedet tidlig i 1964, og magasinet «Car end Driver» var raskt ute med en sammenligning med Ferrari 250 GTO. FOTO: Car and Driver

Gran Turismo Omologato

GTO-forkortelsen var brukt en gang tidligere i bilhistorien, med Ferrari 250 GTO lansert i 1962. Selv om «GTO-tyveriet» var rimelig åpenbart, innrømte John Z DeLoran aldri at de hadde sett mot Ferrari. Ifølge ham var det bare et navn og en forkortelse som hørtes rask ut.

«Gran Turismo Omologato» betydde at det var en gatebil homologert for racing. Mens Ferrari bare bygde 39 250 GTO, solgte Pontiac hele 32.450 GTO i 1964. Hadde de hatt produksjonskapasitet til flere hadde de solgt flere av sin muskelbil med nesten 350 hestekrefter, og fra 0 til 100 km/t på hårfint over 7,0 sekunder. Toppfarten var begrenset av rødlinjen på 187 km/t. Det var ingen tvil om hvem som var sjefen i den ligaen i GM!

Turtelleren sitter rett foran føreren under et deksel ute på panseret, slik at føreren kunne holde øynene mest mulig på veien, samtidig som han hadde kontroll på belastningen. FOTO: IVAR ENGERUD

Pontiacs GTO-modeller skulle holde posisjonen for merket gjennom hele 1960-tallet. I 1968 var totalt 87.684 av Pontiacs totalt hele 864.856 produserte biler det året av GTO-modellen. Kun 9.980 var GTO Convertible, bare vel én prosent av hele årsproduksjonen, så den er relativt sjelden i dag.

Frontruta minner om at bilen ble tatt med fra USA i 1998 og at Helge har vært Amcar-medlem nesten siden starten, som tenåring. FOTO: IVAR ENGERUD

Bruken setter spor

Da perioden i Houston var over i 1998 ble den med hjem på flyttelasset til Norge og umiddelbart registrert og tatt i bruk her også. I omkring 20 år gjorde den nytten som hobbybil på fine sommerdager og brukt på turer rundt om, som et kjært familiemedlem.

Men i 2019 fant Helge ut at det var på tide å gå gjennom bilen som jo hadde blitt over 50 år gammel og hadde blitt kjørt langt.

Bilen er godkjent med en 7,5-liters Butler performancemotor på 492 hestekrefter. FOTO: IVAR ENGERUD

– Vi begynte i helt feil ende. Jeg hadde sett at selve kalesjen trengte en rens, så vi startet der, og så var det å titte litt på motoren tenkte jeg. Jeg hadde satt den inn hos en gammel bekjent motorekspert, Sverre Kahrs i Cars AS, og dommen var klar: Den var helt utslitt, så det var bare å bygge en ny motor. Og da gikk tankene i retning mer moderne teknikk med bensininnsprøyting, så vi gikk for en 7,5-liters Butler performancemotor som ble bremset til 492 hestekrefter, forklarer Wettre.

Interiøret er lyst og lekkert med et cluster av viktige instrumenter sentralt for å følge med på temperaturer og trykk på vann og olje ved hard kjøring. FOTO: IVAR ENGERUD

Ingen vei tilbake

Med motoren ute og ønsket om å bygge en langt mer moderne drivlinje med tretrinns automatkasse med overdrive og lock up, tannstangstyring og ventilerte skivebremser begynte et langt mer omfattende prosjekt å ta form.

Bilen viste seg å ha titalls kilo med sparkel etter tidligere skader under den opprinnelige lakken. Litt av en jobb å fjerne. FOTO: HELGE WETTRE

Og da vi løftet av karosseriet for å restaurere både det og ramma, kom tidligere synder frem. Den hadde nok vært ute for litt av hvert i sitt tidligere liv, for ramma var både skjev og sprukket, og karosseriet hadde nok fått gjennomgå av mexicanske karosseriarbeidere med sitt favorittmateriale: Sparkel.

Når man først måtte ta bilen helt ned ble det gjort skikkelig. FOTO: HELGE WETTRE

Nå var det definitivt for sent å angre, nå måtte man bare gå all in og fullføre et prosjekt som hadde blitt større og mer ambisiøst enn Helge og gutta på Cars AS hadde sett for seg. Så det skulle gå noen år med arbeid av og på før målet kom i sikte i fjor høst, dog litt for sent til å kunne annet enn så vidt prøvekjøres da.

Det ble bygd 9.980 Pontiac GTO Convertible i 1968. FOTO: IVAR ENGERUD

Pensjonistbil

– Den er plukket fra hverandre i molekyler, restaurert og modifisert etter alle kunstens regler av Sverre Kahrs, Kari Kaldal, Robert og Malvin på Cars.

– Bilen ser helt original ut og er lakkert i original Flambau Burgundy Red med seks lag klarlakk, hvitt interiør og hvit cab slik den var når den kom ut fra fabrikken i 1968. Nå har jeg bil til resten av min kjørekarriere, og den skal være bra nok til at eldstedatteren (som nå er 30) skal ha bil i 50 år til. Den er ikke til salgs, spøker Helge.

I år har den vært på veien og fått utbedret noen barnesykdommer, slik at den nå er blitt det vi tør påstå er kanskje Norges fineste Pontiac GTO som ikke bare er nullstilt. Den er bedre, reinere, mer solid og langt mer moderne å kjøre enn da den var ny. En perfekt pensjonistbil for en oljeingeniør.

KLAR FOR SOMMER OG SOL: Sommeren 2025 kan knapt komme fort nok for Helge Wettre slik at han virkelig kan ta bilen i bruk. FOTO: IVAR ENGERUD

– Driving is more than getting there, som amerikanerne sier. Jeg blir glad bare jeg ser bilen, og en tur med den og gjerne hunden som passasjer er terapi for meg.

Lurer du på registreringsnummeret, G-1263? G for GTO og 1263 er medlemsnummeret i Amcar.