AI-ekspert advarer: – Vi sover i timen

Denne artikkelen ble først publisert hos Finansavisen / Kapital.

Vi lykkes ikke med omstilling fra en oljeøkonomi til et innovasjonssamfunn uten å satse mer på forskning og kunstig intelligens, sier AI-forsker, gründer og lege Ishita Barua.

De to tingene henger tett sammen, mener hun.

– Se for eksempel på dem som vant Nobelprisen i kjemi i fjor.

I 2020 skjedde noe som fikk verdens forskere til å sperre opp øynene: DeepMind, et selskap eid av amerikanske Google, lanserte kunstig intelligens-systemet AlphaFold.

I løpet av kort tid hadde AI løst en av biologiens «hellige graler».

– I løpet av kort tid hadde AI løst en av biologiens “hellige graler” – å forutsi hvordan proteiner folder seg, sier Barua.

Det forskere hadde brukt flere tiår og milliardbeløp på å forsøke å forstå, løste AlphaFold med presisjon på et nivå man tidligere trodde var umulig.

– Det jobbes aktivt med bruk av AlphaFold i forbindelse med ulike sykdommer. For eksempel har University of Toronto brukt AlphaFold til å komme opp med kreftmedisinkandidater på bare 30 dager, noe som vanligvis ville tatt flere år, sier Barua.

Lege, forsker og gründer Ishita Barua, som selv har forsket på bruk av kunstig intelligens innen medisin, har stor tro på mulighetene som finnes for teknologien innen helse. Foto: Ida Bjørvik / Hest Agentur

Det betyr ikke bare at vi kan utvikle nye medisiner raskere. Det åpner også døren for persontilpasset medisin, bedre forståelse av sykdommer og i forlengelsen – et mer bærekraftig helsevesen.

Nobelpris «glapp» fra Europa

Selskapet AlphaFold ble startet av den britiske forskeren Demis Hassabis i London, men da han skulle skalere opp, dro han til USA for å hente kapital. Selskapet ble til slutt kjøpt opp av Google.

– Det som kunne blitt et europeisk eventyr, glapp for oss. Vi har ikke råd til flere slike tap, mener Barua, som var en av toppkandidatene i Kapitals kåring av 40 talenter i næringslivet under 40 år i januar.

Hvis vi ikke forstår hvorfor det er viktig å satse på forskning, og på kommersialisering av forskning, har vi ikke forstått hva vi skal leve av i fremtiden.

– Hvis vi ikke forstår hvorfor det er viktig å satse på forskning, og på kommersialisering av forskning, har vi ikke forstått hva vi skal leve av i fremtiden. Det er det siste steget vi sliter mest med.

Barua mener gjennombruddet med DeepMinds AlphaFold illustrerer mulighetene ved AI, og hvordan slike teknologiske framskritt kan endre medisinsk praksis og helsetjenester – og samtidig bli kommersielt.

– Hvis vi ikke forstår hvorfor det er viktig å satse på forskning, og på kommersialisering av forskning, har vi ikke forstått hva vi skal leve av i fremtiden. Det er det siste steget vi sliter mest med.

Barua mener gjennombruddet med DeepMinds AlphaFold illustrerer mulighetene ved AI, og hvordan slike teknologiske framskritt kan endre medisinsk praksis og helsetjenester – og samtidig bli kommersielt.

Hun mener Norge må innse at vår manglende satsing på forskning kan bety at vi går glipp av slike muligheter.

Våre naboland øker sine statlige midler til forskning og utvikling fordi de har forstått at det er nødvendig for å henge med i fremtiden og skape mer innovasjon.

– Vi underinvesterer. Vår satsing på kunstig intelligens og forskning har kommet skikkelig på etterskudd. Investering i forskning er helt avgjørende, men vi ligger bak våre naboland. De øker sine statlige midler til forskning og utvikling fordi de har forstått at det er nødvendig for å henge med i fremtiden og skape mer innovasjon. De ser sammenhengen mellom å satse på forskning og det å være et innovasjonsdrevet samfunn.

Elbilsubsidier over forskning

Her hjemme opplever hun ikke at vi har den samme forståelsen.

– I det minste burde vi holde tritt med våre naboland, selv om vi kanskje er enda mer avhengige av å gjøre denne omstillingen. Det er det som er det paradoksale. Vi er en oljeøkonomi. Våre naboland har et annet utgangspunkt, men likevel satser de mer enn oss. Og så tenker vi at vi skal klare denne omstillingen.

Hva er det de har skjønt som vi ikke har skjønt? lurer hun på.

– Sverige er for eksempel på topp fem over land der private aktører investerer i kunstig intelligens.

AI-forsker, gründer og lege Ishita Barua etterlyser større norsk satsing på forskning og kunstig intelligens for å møte Norges omstilling fra oljeøkonomi til innovasjonssamfunn. Foto: Anna-Julia Granberg / Blunderbuss

De ligger rett bak USA, Kina, Storbritannia og Tyskland. Norge er ikke engang på topp femten.

– Hvis vi ser på tildelingen av statlige midler til forskning og utvikling i Norge, skjønner man at det er noe grunnleggende vi ikke har forstått. Vi går i motsatt retning. Det ser ut som om vi “sover i timen”.

Barua bruker eksempelet med de 50 milliarder kronene som er beregnet til elbilsubsidier i statsbudsjettet for 2025, ifølge Norsk Klimastiftelse. Samtidig som det totale beløpet for AI-forskning er én milliard kroner fordelt over fem år.

Vi mangler ikke penger. Det er åpenbart ikke problemet.

– Vi mangler ikke penger. Det er åpenbart ikke problemet. Men det sier noe om hva vi er opptatt av. AI er ikke en prioritet.

– Tar tid å realisere

Det er kjent at kunstig intelligens kan brukes til å effektivisere oppgaver i mange yrker, også innen helse. Vi får også stadig flere gjennombrudd ved bruk av kunstig intelligens innen medisin, inkludert å stille bedre og raskere diagnoser, sett for eksempel lokalt ved undersøkelser av bruddskader ved Vestre Viken og tidlige funn av brystkreft i en fersk, svensk studie.

– De gevinstene man ønsker seg ved en AI-investering, handler om at flere pasienter får behandling raskere, og at både ansatte og pasienter er fornøyde. Man ønsker også bedre rekruttering og at flere står lenger i jobbene sine, sier Barua.

Hun opplever at utfordringen ofte er å dokumentere effektene av AI-investeringer i helse, fordi det er ny teknologi.

Det er urealistisk å tro at man får store, målbare effekter på kort tid.

– Man må rettferdiggjøre investeringene. Det er urealistisk å tro at man får store, målbare effekter på kort tid. De store gevinstene – som bedre helseutfall, bedre behandling, økt rekruttering av helsepersonell, at helsepersonell ønsker å stå lenger i jobb – tar tid å realisere. Vi snakker ikke måneder, men år. Spørsmålet blir da hvor lang tid man har før man må vise til resultater, undrer Barua.

Hvis tidsperspektivet er så langt som en sykehusdirektør sitter, velger vedkommende tiltak som gir raske gevinster, og ender da gjerne opp med å kjøpe inn administrasjonsverktøy, ifølge Barua.

– Men om man ser på langsiktige gevinster, som redusert dødelighet ved brystkreft gjennom investering i AI-verktøy, er det effekter man ikke ser på kort sikt. Det kan ta mye lengre tid enn den perioden beslutningstageren sitter i stillingen.

Dette er også en utfordring for politikere, påpeker hun.

AI-investeringen må kunne forsvares. Hva er avkastningen? Det kan være vanskelig når vi er så tidlig i utviklingen av teknologien.

– De må støtte forslag og tiltak som kanskje ikke gir dem personlig gevinst eller øker deres egen popularitet, men som er en investering i samfunnet 10–15 år fram i tid. Spørsmålet er: Skal man gjøre noe som først og fremst gagner seg selv, eller noe som gagner fellesskapet på sikt?

En tredje utfordring er innvendingene fra fagfolk. Hvorfor skal man investere i noe som ikke nødvendigvis har tydelig dokumentasjon på at det gir store gevinster, samtidig som det finnes andre tiltak, som ikke er AI-baserte, men som kanskje gir mer dokumenterte resultater.

– AI-investeringen må kunne forsvares. Hva er avkastningen? Det kan være vanskelig når vi er så tidlig i utviklingen av teknologien, sier forskeren.

Sammenligner AI med røykeloven

Barua mener satsingen på forskning og AI i Norge kan sammenlignes med røykeloven.

Dagfinn Høybråten var en visjonær politiker.

– Dagfinn Høybråten var en visjonær politiker – han tok et upopulært valg da han innførte røykeloven. Den var ekstremt kontroversiell da, men i dag takker vi ham for det. Anerkjennelsen fikk han lenge etter at han hadde gått av, men han turte å være upopulær. Det er noe av det vi trenger mer av: politikere som ser forbi sin egen stortingsperiode, som tør å gjøre det som er bra for folkehelsen, for samfunnet og for helsevesenet – selv om det ikke nødvendigvis gir dem gjenvalg. Politikerne må evne å se lenger enn sin egen valgperiode.

Barua vil minne dem på at de er folkevalgte og har valgt å jobbe for oss.

– De må tørre å ta valg og beslutninger som kanskje ikke er strategisk smarte for gjenvalg, men som har stor samfunnsnytte på lang sikt. Det er en del av det å være politiker: Du må tåle å bli upopulær. Du må tåle å ta beslutninger som du ikke nødvendigvis får applaus for der og da – akkurat slik Dagfinn Høybråten gjorde. Vi trenger flere modige politikere av den typen.

Vi trenger flere modige politikere.

Hun mener det gjelder alle som forvalter fellesskapets penger og ressurser – ikke bare politikerne, men også sykehusdirektører og andre beslutningstakere i helsevesenet.

Fremtidens helsevesen

I takt med at vi lever lenger, blir vi stadig sykere, samtidig som vi ikke får dekket behovet for helsearbeidere. Noe av det viktigste vi kan bruke AI til, er derfor å bremse veksten i antallet som blir syke, ifølge Barua, som er gründer i medtech-selskapet Livv Health, der hun som medisinsk direktør leder utviklingen av AI-drevne helseplattformer.

– Vi må begynne med forebygging tidligere, samtidig som vi gir helsepersonell bedre verktøy for å behandle dem som faktisk blir syke. Det handler om å jobbe i begge ender. Det handler om bedre oppfølging, bedre monitorering av sykdom, optimalisering av helse og mer forebygging. Vi må gi folk informasjon de kan handle på.

Hun mener kunnskapen må være tilgjengelig og anvendelig, og tror veksten i bruk av såkalte wearables, som smartklokker og -ringer, viser at vi allerede er på vei mot – og interessert i – å optimalisere egen helse.

Folk burde ikke være overrasket over at de utvikler livsstilssykdommer eller kroniske sykdommer fordi det henger ofte sammen med hvordan de har levd de siste tiårene.

– Folk burde ikke være overrasket over at de utvikler livsstilssykdommer eller kroniske sykdommer fordi det henger ofte sammen med hvordan de har levd de siste tiårene.

På systemnivå trekker Barua frem femtech – teknologi rettet mot typiske kvinnesykdommer og kvinnehelse, som et eksempel på et område med stort potensial innen AI og helse.

– Der kan man også bruke kunstig intelligens til å lage modeller som gjør at det ikke skal ta syv år å diagnostisere endometriose. Man kan korte ned tiden det tar å stille en diagnose, og det vil være en enorm gevinst for samfunnet.

Man kan korte ned tiden det tar å stille en diagnose, og det vil være en enorm gevinst for samfunnet.

Hun påpeker at innen alle aspekter av helsevesenet kan kunstig intelligens potensielt bidra til å korte ned tiden det tar å stille diagnoser og finne riktig behandling. Det kan spare samfunnet for enorme utgifter. Amerikanske National Bureau of Economic Research publiserte en studie i fjor der de estimerte at utvidet bruk av AI kan redusere USAs helseutgifter med opptil ti prosent, noe som tilsvarer opp mot 360 milliarder dollar årlig.

For å best mulig finne ut hvilke AI-investeringer Norge bør satse på, oppfordrer Barua til å lytte til fagfolk som jobber tettest på problemstillingen. I dag opplever hun at AI-verktøy gjerne blir laget basert på tilgjengelige datasett, uten å først spørre “hvor skoen trykker mest”.

– Når vi gjør AI-investeringer, må vi ha et perspektiv hvor vi vurderer hvilke effekter vi ønsker å oppnå. Kanskje krever det også endringsledelse. Det er ikke sikkert AI-verktøyet vi kjøper passer til dagens arbeidsflyt. Vi må kanskje endre måten vi jobber på for å hente ut gevinst.

For at fremtidens helsevesen skal fungere optimalt, sammen med nye AI-verktøy, mener Barua det i tillegg må være noen incentiver for å holde folk friske. At folk selv ønsker å være friske, er kanskje ikke nok, tror hun.

Økonomisk sett blir fastlegene best betalt for å kurere sykdom.

– Incentivene må også komme på helsepersonellsiden. Slik det er nå, får du betalt for å behandle sykdom. Økonomisk sett blir fastlegene best betalt for å kurere sykdom. Det finnes ikke takster, eller i alle fall svært få, for å holde folk friske. Det er ingen økonomisk belønning for å si: «Nå tar vi grep for å optimalisere helsen din», fordi det ikke finnes en slik diagnose som utløser betaling. Rent økonomisk måtte vi ha snudd hele finansieringsmodellen. Det burde lønne seg, både for pasienten og legen, å holde folk friske. Men det reflekteres ikke godt nok i dagens system.