Brita Liholm har sett hva krig og flukt gjør med mennesker – ikke bare fysisk, men også i form av et dypt, vedvarende savn. Et savn uten svar.
– Mange lever med det vi kaller «ambiguous loss». Du vet ikke om barnet ditt, moren din eller broren din lever. Du vet ikke hvor de er, eller hvorfor dere mistet kontakten. Det er en sorg uten slutt, sier hun til ABC Nyheter.
ABC Nyheter møter Liholm på et rom i Røde Kors’ nasjonalkontor i Oslo, Hausmanns gate 7.
Her leder Liholm arbeidet med å spore opp savnede i Norges Røde Kors. Tjenesten hjelper mennesker med å gjenopprette kontakten med familiemedlemmer som er blitt borte i krig, konflikt, naturkatastrofer, migrasjon eller isolasjon.
Oppsporingstjenesten har røtter helt tilbake til slaget ved Solferino i 1859, forteller Liholm. Der noterte Røde Kors’ grunnlegger Henri Dunant navn på overlevende soldater for å gi familiene deres svar.
– Det er fortsatt det vi gjør. Vi formidler kontakt mellom mennesker som har blitt borte for hverandre på grunn av slike omstendigheter. Dette er forankret i Genèvekonvensjonene, og det er vårt mandat, forklarer Liholm.
Det var mitt første møte med oppsporingstjenesten, og siden har jeg jobbet med dette.
Liholm har vært i Røde Kors siden begynnelsen av 90-tallet.
I desember 1989 startet den rumenske revolusjonen, og den rumenske diktatoren Nicolae Ceaușescu ble avsatt og henrettet.
Ceaușescus regime ønsket seg et stort og sterkt Romania. På 1970-tallet innførte han derfor skatteregler som straffet familier med færre enn fem barn. I tillegg forbød han abort og prevensjon. Mange ble derfor presset til å få flere barn enn de hadde økonomi til å forsørge, og myndighetene bygde ut et omfattende nettverk av barneinstitusjoner for å ta imot de uønskede.
Barnehjemmene som ble etablert under Ceaușescus’ regime, har i ettertid fått et dystert rykte. De ble kjent for omfattende omsorgssvikt, neglisjering og mishandling.
Noen vil ikke bli funnet.
Da regimet falt i 1989, levde over 170.000 barn i rumenske institusjoner. De fleste av dem utsultet.
Bildene av disse barna fikk Liholm, pedagog av yrke, til å forlate en jobb innen miljø og oppvekst i kommunen og reise til Romania sammen med en norsk barnelege for å kartlegge barnas helse.
– Mens jeg var der, startet urolighetene på Balkan. Jeg dro hjem, men så ble jeg sendt ut igjen. Det var da jeg så denne lange køen av mennesker, kun iført singleter og sandaler med en lapp i hånda. Alle sammen savnet de noen, forteller Liholm.
– Det var mitt første møte med oppsporingstjenesten, og siden har jeg jobbet med dette.
Det begynner altså å nærme seg 30 år i Røde Kors for Liholm. 21 av dem i Oppsporingstjenesten. Og i den perioden har hun hjulpet mange i jakten på et svar. Både positive og negative.
For det er ikke gjenforening de driver med, understreker hun. De oppretter bare kontakt, hvis det er mulig, og begge parter ønsker det.
– Vi respekterer alltid valget til den vi finner. Noen vil ikke bli funnet. Da spør vi om vi kan få si at vedkommende er i live. Hvis de heller ikke ønsker det, sier vi til den som leter at «Røde Kors ikke kunne hjelpe».
Det er det humanitære. At vi kan bidra til at folk får et svar. At de får ro i sjelen. At de får en grav å gå til, får lukket en dør.
Liholm forteller at det heller ikke nødvendigvis er jubel og glede når kontakt blir gjenopprettet. Tvert imot kan det være veldig komplisert.
– Vi sier alltid: «Du må være forberedt på at svaret du får, ikke er det du hadde håpet på». Særlig for barn som leter etter familie, må vi bruke tid. De forstår kanskje ikke hvorfor de ble sendt bort, eller hvorfor familien ikke tok kontakt.
Et minne som har satt spor hos Liholm er en av hennes første saker som handlet om en mann fra Afghanistan. Mannen hadde vært fengslet og torturert og klarte å komme seg til Norge. Da han kom hit, ba han Røde Kors om hjelp til å finne familien han hadde mistet all kontakt med.
– Familien hans var splittet, og han ante ikke hvor noen av dem var. Han hadde vært på hjelpesenter for torturofre i et annet land, og var preget av alt han hadde vært gjennom, forteller hun.
Røde Kors tok imot saken – og de fant til slutt familien.
– Jeg har ofte tenkt på hvordan det gikk med dem etterpå. Han hadde jo vært borte fra dem i ni år. Han kom også fra en kultur hvor mannen har en bestemt plass i familien, og så hadde han mistet alt – rettigheter, kontroll, tilhørighet. Og så skulle de kanskje gjenforenes. Men hvordan det faktisk gikk, det vet vi jo ikke. Vi vet bare at de fikk et svar.
De fleste forespørslene som kommer inn er knyttet til de 120 væpnede konfliktene i verden og de over 120 millioner menneskene på flukt, forteller Liholm. Men Oppsportingstjenesten får også fortsatt forespørsler som handler om andre verdenskrig.
– Noen har kanskje akkurat oppdaget at de er adoptert – i en alder av 67. Kanskje fikk de høre av mor på dødsleiet at «pappaen din het ikke Knut, som du alltid har trodd, han het…» og så nevnte mamma et typisk tysk fornavn, sier Liholm, og forteller at de får henvendelser via e-post, post og telefon.
Hun erkjenner at det å ta kontakt med Oppsporingstjenesten kan være et stort skritt å ta, fordi det betyr å åpne opp noe man har holdt lukket lenge.
– Folk har kanskje lest om oss på nettsidene våre og bestemmer seg: I dag skal jeg ta kontakt.
– Men ofte får vi svar – spesielt fordi okkupasjonsmakten, Tyskland, var veldig ryddig med å notere alt. Vi har tyske kolleger som hjelper oss mye.
– Hva er det med dette arbeidet som driver deg?
– Det er det humanitære. At vi kan bidra til at folk får et svar. At de får ro i sjelen. At de får en grav å gå til, får lukket en dør.
Liholm peker på at de fleste av oss lever i en verden hvor vi vet hvor familien vår er til enhver tid. Det gjør ikke disse menneskene.
– Og det er ikke så lett å begynne et nytt liv i fred, lære norsk og få barna i barnehage, når hodet er fullt av savn og sorg. Du vet ikke om barnet ditt eller moren din lever en gang.
Selv om tjenesten først og fremst er for de som lever med savn og spørsmål, oppfordrer Liholm også andre folk til å være oppmerksomme, og tipse folk videre.
– Kanskje du ikke savner noen. Men kanskje naboen din gjør det. Eller barna dine har en venn på skolen eller i idretten. Det er mange som ikke vet at vi finnes.
Oppsporingstjenesten i Norges Røde Kors er gratis, har taushetsplikt, og samarbeider med politiet kun når det trengs.
– Og så håper jeg folk husker: Det finnes en mulighet. Røde Kors er her. Hvis du savner noen – eller kjenner noen som gjør det – så kan vi kanskje hjelpe.