
Sammenhengen mellom stress og depresjon – og 10 enkle ord som kan hjelpe

Nevrologisk innsikt i hvordan hjernen håndterer stress, og hvordan det kan lede til depresjon, har ført til nye behandlingstilnærminger. Tre enkle leveregler kan utgjøre en stor forskjell.
Det er en fuktig kveld i Cardiff, midt i uken. Likevel har et kurs i stresshåndtering tiltrukket seg mer enn 50 deltakere. Her finner man tenåringer, hvithårede eldre med rullator, folk med forskjellige etniske bakgrunner. Det er minst ett par som ser ut som forelder og barn – jeg er ikke sikker på hvem av dem som er der for å støtte den andre.
Kursinstruktøren gjør det klart at hun ikke kommer til å be de fremmøtte snakke om sine egne stressnivåer den første dagen. Som hun sier, «det å snakke foran en forsamling kan i seg selv være stressende».
Hun forteller litt om tidligere deltakere på kurset: En politibetjent som konstant gikk og grublet og bekymret seg, en pensjonert 71-åring som fikk hverdagen ødelagt av en konstant følelse av utmattelse og tristhet, en enslig mor som ikke greide å møte opp på datterens skolekonsert, selv om datteren ble veldig skuffet.
Hva har disse kursdeltakeren, og kveldens fremmøtte, til felles?
Betydelig faktor for utvikling av mentale problemer
Stress kan tidligere ha vært et slags trofé for travle mennesker – «Jeg er så stresset!» - men ny forskning tyder på at stress er en betydelig faktor i utviklingen av mentale problemer som depresjon og angst.
Den konstante, stressbaserte stimuleringen av nøkkelområder i hjernen ser ut til å spille en stor rolle i utviklingen av stress. Når vitale deler av hjernen blir lite fleksible og responderer dårlig, ser dette igjen ut til å være en grunnleggende faktor i depressive lidelser.
Hvorfor blir disse delene av hjernen slik? Muligens fordi de er overarbeidet og utslitt av effekten av stress. Det kan forklare hvorfor angst og depresjon ofte oppstår samtidig.
Så hva er egentlig stress? I hovedsak er det første stadium i en fight-flight respons; den klassiske reaksjonen på fare, den inngrodde refleksen som gjør at du takler fare enten ved å møte den ansikt-til-ansikt, eller ved å løpe i motsatt retning. En tredje mulighet, freeze, er også inkludert i den moderne forståelsen av begrepet. Dette betyr at du er ute av stand til å bevege deg når du er virkelig redd.
Denne potente responsen på fare er ikke en bryter man slår av og på, som en enkel ja eller nei-ting. Det finnes nevrologiske og biokjemiske systemer som forbereder kroppen og hjernen på å håndtere en trussel. Disse reguleres av et komplekst nettverk av systemer i hjernen og hormonelle reaksjoner, og et nøkkelelement i stressresponsen er amygdala, den delen av hjernen som (blant annet) avgjør om stress er berettiget eller ikke.
Et stresset system i ubalanse
Stressresponsen påvirker oss på en rekke forskjellige og kraftfulle måter. Den øker fokuset vårt på negative ting, slik som årsaken til stresset, siden du ikke har tid til å gruble over irrelevante småting når du skal håndtere et problem.
Den setter hjernen og kroppen i en mer alert tilstand, altså at man blir mer årvåken på farer og risikoer, både fysisk og mentalt. Det er nyttig for å holde deg trygg, men samtidig gjør det igjen at du fokuserer på negative ting, de ubehagelige delene av livet ditt, og toner ned de potensielt distraherende positive sidene.
Det hele problematiseres fordi stress også er veldig stimulerende. Det frigjør en rekke virkningsfulle kjemikalier i blodomløpet – for eksempel kortisol, som øker hjerterytme, muskelspenning, opptak av glukose, og til og med immunforsvaret.
Den utløsende faktoren som aktiverer stressresponsen kommer fra hjernen, med HPA-aksen (hypothalamic-pituitary-adrenal axis) – en kompleks samhandling mellom hypothalamus, hypofysen og adrenalin-kjertlene – som et nøkkelelement. HPA-aksen er i bunn og grunn forbindelsen mellom hjerne og kropp når det gjelder stress. Når hjernen vår fastslår at stress er nødvendig, sendes det signaler til HPA-aksen, som igjen frigjør en kompleks serie av kjemikalier som ender med at stresshormoner, slik som kortisol og glukokortikoid, frigjøres i blodet.
Men her ligger også problemet. Hos mange mennesker er HPA-aksens evne til å merke når det er nok stresskjemikalier i kroppen, og slutte å tilføre mer, på en eller annen måte ute av balanse. HPA-aksen kan starte den fysiske stressresponsen, men ser ikke ut til å vite når den skal stoppe.
Stresskjemikalier fører til en rekke problemer
Dette kan høres ut som et heller ubetydelig irritasjonsmoment, men man finner stadig mer bevis på at dette er årsaken til en rekke mentale problemer, og da spesielt depresjon. De som har kronisk depresjon, og mange som har begått selvmord, har hatt betraktelig økte nivåer av glukokortikoider, kortisol og andre stresskjemikalier i blodet og vevet.
Det konstante bombardementet av stresskjemikalier kan være den underliggende grunnen til mange fysiske symptomer på depresjon. Vektøkning, høyt blodtrykk, et hemmet immunforsvar, hjerteproblemer – alt dette kan komme av den stadige påvirkningen fra stresskjemikalier i kroppen.
Stresskjemikalier ser for eksempel ut til å ha en kraftig effekt på nevroner, og dermed på måten hjernen fungerer. De ser spesifikt ut til å påvirke områder slik som hippocampus og de fremre områdene av hjernens frontallapp, slik at hukommelse, fokus og tenking blir skjerpet. Dette er fordi du i en stressende situasjon skal være årvåken og oppvakt, samt huske det som skjedde i tilfelle det skjer igjen.
Dette medfører dessverre et problem. Nevronene takler en viss mengde økt aktivitet og energinivå. Men dersom det blir for mye, fører det til excitotoxicity, en tilstand hvor for mye aktivitet skader og hemmer nevronet. De komplekse biokjemiske prosessene et nevron deltar i er ganske krevende. Dersom de får tid til å hente seg inn etter å ha blitt presset til grensen, går ting helt fint. Men dersom man fortsetter å presse dem, oppstår det skade.
Stresskjemikalier stimulerer altså mange deler av hjernen. Men når HPA-aksen fortsetter å pumpe dem ut, blir disse områdene i hjernen overstimulerte, noe som sliter ut og skader nevronene, slik at de får begrenset plastisitet. Og dette tapet av nevroplastisitet tror forskerne er et nøkkelelement i depresjon.
Samtidig er det ingen grunn til at andre deler av hjernen, med nevroner som har litt andre egenskaper, ikke kan reagere annerledes på stresshormoner, og kanskje også bli forbedret.
Det er mulig at det er den uhemmede stressresponsen som er årsaken til noen (eller til og med alle) av aspektene ved depresjon, utløser de fysiske symptomene og begrenser nevroplastisiteten i enkelte nøkkelområder ved å overarbeide dem, mens andre områder forsterkes slik at de blir dominerende i en ødeleggende grad.
Men hva kommer stress av, og hvordan kan vi håndtere det?
Derfor blir vi stresset
Stresshåndteringskurset jeg deltok på, er basert på arbeidet til den anerkjente skotske psykologen Jim White, en forkjemper for stresskontrollering. Det gjennomføres i regi av det lokale helsevesenet, og slike kurs finnes en rekke andre steder i Storbritannia, hvor dette programmet har eksistert i 30 år på landsbasis.
Så hva er det egentlig som stresser oss? Å måtte håndtere mer enn vi kan takle. Ikke greie å leve opp til forventninger. Nedgang i status eller levestandard, eller å miste tryggheten eller noen som er viktig for en.
Men alle våre forventninger, standarder, kapasitet og forståelse er hentet fra en mental modell av hvordan verden virker, en modell hjernen vår skaper og vedlikeholder basert på våre minner, erfaringer og tro.
Stress er i hovedsak subjektivt. Det kommer ofte av negative forandringer og påvirkninger i livet vårt, når de oppstår med for mye intensitet. At livene våre i hovedsak er positive sammenlignet med andres, er irrelevant. Derfor gir spørsmål som «du har vel ingenting å være stresset over?» ingen mening. På grunn av måten hjernen vår fungerer på, vil ting du ikke liker eller ikke vil skal skje, stresse deg.
Ting som kan hjelpe
Pusteøvelser kan hjelpe. En ny form for terapi som er utstrakt i dag, og som har mange likhetstrekk med pusteøvelser, er biofeedback. I noen tilfeller brukes nevrofeedback. Personen som behandles blir koblet til monitorer som viser hjerterytme, muskelspenning, og lignende data.
Ved bruk av nevrofeedback overvåker man også hjernebølgene. Disse fysiologiske handlingene oppstår vanligvis i underbevisstheten, vi er altså ikke klar over at de skjer. Bio- eller nevrofeedback gjør oss klar over disse tingene, og gjør at vi kan fokusere på dem og bevisst forsøke å påvirke dem.
(Artikkelen fortsetter under)

Dette ser ut til å hjelpe fordi det gir mindre usikkerhet. At man ikke vet hva som skjer eller kommer til å skje, kan være mer stressende enn å vite at noe fælt kommer til å skje. Det er bare slik hjernen er satt opp, den reagerer mye mer positivt på å vite, enn ikke å vite. Og det å være fokusert på vårt eget åndedrett og hjerterytme gir en trygghet og sikkerhet som ikke var der før.
Små steg og trinnvis fremgang er noe som stadig løftes frem på kurset i Cardiff. Dette er en måte å bryte «stress-syklusen» som kan gjøre stress kronisk og selvdreven.
Ta for eksempel et samlivsbrudd. Dette fører til stress, tristhet, dårlig motivasjon og så videre. Dette fører igjen til at man blir mindre sosial; det går ut over vennskapene dine, og dermed blir du enda mer nedbrutt og stresset. Derfor drikker du mer, for å føle deg bedre i en liten stund. Men dette går ut over økonomien, fysikken, og arbeidet ditt. Nå henger jobben i en tynn tråd, og helsen er nedadgående. Dette fører til mer stress. Så du drikker enda mer. Som gir mer stress. Og så videre, og så videre.
10 ord som kan hjelpe mot stresset
Det finnes ingen enkel løsning på problemet. Men før hver kurstime får vi utdelt noen korte, enkle instruksjoner som kan redusere stress dersom man følger dem.
Det er bare 10 ord: «Møt frykten. Vær mer aktiv. Pass på hva du drikker.»
Det høres enkelt ut, men disse levereglene passer med det vi vet om stress, og også mentale problemer, i vitenskapelig forstand.
Å møte frykten sin er ofte lettere sagt en gjort, men det er verdt et forsøk. Når vi konfronterer noe som skremmer oss, og stresser oss, kan det være ubehagelig, men det gir oss en følelse av sikkerhet. Alle tingene som kunne ha skjedd og hadde kraft til å påføre oss stress, er borte. I mange tilfeller vil det å se frykten i ansiktet føre til en konkret nedgang i stress, på grunn av måten hjernen vår virker.
Å være mer fysisk aktiv er nyttig på en rekke måter. I tillegg til helsefordelene, gir det også en følelse av kontroll. Min venn Dan erfarte at det å håndtere sin egen stress og depresjon ble atskillig lettere etter at han fikk seg hund. Hunden må ut på tur, uansett hvordan han føler seg. Ved å gå på tur med hunden, føler han at han har vært aktiv, og har oppnådd noe.
Med «pass på hva du drikker» menes ikke bare alkohol, som har en kortvarig euforisk effekt, men som på lang sikt kan utløse depresjon og angst. Man må også være forsiktig med koffein, siden det stimulerer de delene av hjernen som allerede er overarbeidet på grunn av stress, og kan også forstyrre søvnen – noe som også kan øke og forlenge stress.
Ti ord. Tre enkle leveregler. Men over tid kan det være nok til å utgjøre en stor forskjell.
Oversatt av Henning Scherer Skjørsæter / ABC Nyheter / Presswork © Guardian News & Media Limited.