Barn født utenfor ekteskap eller med foreldre som ikke så seg i stand til å forsørge barna sine, kunne bli overlatt til et privat pleiehjem og en såkalt «Englemakerske». Illustrasjonsfoto fra et pleiehjem: Digitaltmuseum / Oslo Byarkiv.
Englemakerskene i Kristiania
Kvinnene skulle gjøre små barn om til engler. Da hjemmene ble ransaket, ble den grufulle hemmeligheten avslørt. Virksomheten til «Englemakerskene» førte til den største barnedrapssaken i norsk historie.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
(Vi.no): Sommeren 1900 mottok politiet i Kristiania en anmeldelse fra en mann. Han hadde satt sønnen bort til pleie hos en kvinne som kalte seg «Madam Clausen».
Kvinnen påstod at hun bodde på Strømsgodset i Drammen, men da mannen forsøkte å oppsøke kvinnen, var hverken hun eller sønnen å finne.
Politiet begynte å lete.
Til slutt ble begge funnet på Nordstrand i Oslo. «Madam Clausen» innrømmet at hennes virkelige navn var Anna Mathea Johansen, og at hun hadde oppgitt falsk adresse til guttens far.
Politiet fortsatte etterforskningen av kvinnen da de mistenkte at hun hadde hatt flere barn i pleie.
Sannheten som ble avdekket, var mer grusom enn de noensinne kunne ha forestilt seg.
Les også: – Overraskende mange gikk til sak for mishandling og uteblitt lønn
Satte bort barna
Etter noen måneders etterforskning hadde politiet arrestert tre kvinner, mistenkt for «mislig Forhold med Hensyn til dem anbetroede Pleiebørn».
Siktelsen lød på «Falsk og Bedrageri», men da politiet fant to barnelik i pleiemødrenes hjem, ble siktelsen raskt utvidet til å gjelde mord.
Politiet ante likevel ikke hvor stort omfang saken skulle få.
– Det store krakket i Kristiania i 1899 førte til konkurser, fattigdom og masse-arbeidsløshet, forteller forfatter og historiker ved Oslo byarkiv, Aina Basso.
Mange fattige og fortvilte familier kunne ikke brødfø barna sine.
Enda verre var det for ugifte mødre som ikke fikk arbeidet nok for å tjene til livets opphold, og som bar på skam fordi de hadde barn utenom ekteskap.
Fattigvesenet hadde på den tiden det offentlige ansvaret for bortsetting av barn, som enten var foreldreløse eller måtte fjernes fra fattige og dårlige hjem.
Barna underlagt Fattigvesenets myndighet skulle forsørges på billigst mulig måte, og helst settes bort til familier på landet.
– Hvis man satte bort barnet sitt gjennom Fattigvesenet ville Fattigvesenet at pleieforeldrene skulle ta barnet til seg som sitt eget, og det var ikke mulig for de biologiske mødrene å få barnet tilbake om man angret seg, sier Basso.
Det var ofte småkårsfolk på landet som ble pleieforeldre. I tillegg til betalingen fra Fattigvesenet, fikk de billig arbeidskraft på gården.
Pleiebarna fikk ofte mat av dårligste sort. Kombinert med mangelfull kunnskap om barnestell, urenslighet og overfylte boliger, var dødligheten høy blant de bortsatte barna.
En arbeiderkvinne sammen med to småbarn. Foto: Ukjent fotograf / Norsk Teknisk Museum.
Mellomkvinnen
Unge, ugifte mødre, som ville unngå skammen over at de hadde fått barn utenfor ekteskap, kunne også sette bort barna privat.
Det ble nemlig fort kjent i hjembygda dersom barnet ble overgitt til Fattigvesenet.
– En annen grunn til å sette bort barna privat, var at man hadde mulighet til å ta tilbake barnet dersom man ble gift senere. Men ikke alle hadde råd til det, forteller Basso.
Det var etterspørsel etter private utsettelser av barn. Det var slik Anna Mathea Johansen og hennes medhjelpere kunne iverksette det som senere skulle bli kjent som en grotesk virksomhet.
Det var dyrt for Englemakerskene å sørge for at alle barna fikk nok mat. Om barna døde etter kort tid, var det penger spart. Illustrasjonsfoto: Digitaltmuseum / Oslo Byarkiv.
– Severine Pettersen Hochst var jordmoren som drev sin egen fødselsklinikk i hovedstaden. Det var hun som var mellomkvinnen mellom de fortvilte mødrene og pleiemødrene som fikk barna. Blant annet skal hun ha overlatt åtte spedbarn til Anna Mathea. Jordmoren forsikret mødrene om at hun skulle sette barna bort til bønder på landet, slik Fattigvesenet gjorde. I stedet tok hun 50 kroner i egen lomme, og ga 150 kroner til pleiemødre på østkanten i Kristiania, forteller Basso.
De ga slett ikke barna den pleien de unge, fattige og ugifte mødrene kanskje forventet.
Les også: «Fille-Matias», «Ræva Lars», «Slimaalen» og «Papirhanen» hadde én ting til felles
Anna Mathea samarbeidet med andre kvinner som kjente hverandre, enten gjennom slektskap, vennskap, eller hadde arbeidet sammen.
To av disse kvinnene var Martha Kristine Andresen og Pauline Olsen.
– Kvinnene ble kalt «Englemakersker» fordi de gjorde små barn om til «engler». Men i England ble englemakerske kalt «baby farmer», noe som egentlig bare betydde at man tok til seg et spedbarn mot betaling, forteller Basso.
Anna Mathea Johansen var på dette tidspunktet 35 år. Hun virket troverdig i rollen som omsorgsfull pleiemor.
Gjennom avisannonser fikk hun tak i de fleste av barna. Hun fortalte mødrene at hun ønsket barn for sin egen del og ikke for fortjenesten, fordi hun var så glad i barn og ikke kunne få noen selv. Barna skulle attpåtil arve henne.
Alt var løgn.
Noen fattige mødre, gjerne ugifte, så seg nødt til å gi fra seg barnet sitt til privat pleiersker. Det skjedde ofte via slike annonser, som stod på trykk i 1911. Foto: Nasjonalbiblioteket.
Hun møtte mødrene, oppga falskt navn og avtalte betaling, enten 14-20 kroner månedlig, eller en engangssum på 150-200 kroner.
Det var kun i starten hun gikk med på å få månedlig betaling kontra en større engangssum for barna, for: «da hun saa, hvor daarligt det gik med Børnene, forstod hun, at hun vilde tjene bedre paa disse sidste Betalingsvilkaar.»
Englemakeri:
- En «Englemakerske» var en kvinne som sørget for at ungen fikk så lite mat og pleie at barnet til slutt døde som følge av grov omsorgssvikt.
- Englemakerskene mottok pleiebarn mot betaling, og med forsett forsømme eller mishandle dem slik at de omkom.
- På 1800-1900-tallet hendte det at nyfødte barn, som var født utenfor ekteskap eller som foreldrene ikke så seg i stand til å forsørge, ble overlatt til et privat pleiehjem og en såkalt «Englemakerske».
- Englemakerskens jobb var å ta vare på barnet til etter konfirmasjonen. For dette fikk de en liten sum av moren, som ikke dekket de virkelige kostnadene. Derfor ble flere englemakersker fristet til å ta livet av ungene, for deretter å ta inn en ny.
- Hensikten var imidlertid oppnådd: Barnet var omskapt til en engel, og foreldrene fri for enda en munn å mette.
Kilde: Wikipedia.
Kvalte barna med puter
Anna Mathea, Martha Kristine og Pauline tok til seg over 20 spedbarn til sammen.
Barna ble grovt vanskjøttet, blant annet i form av lite og feil ernæring, samt uhygieniske forhold. Så syke ble barna at de aller fleste til slutt døde.
Og når barna døde, ble det færre unger å brødfø. Slik sparte kvinnene penger, og fortsatte å tjene mer.
– Etter hvert kan det virke som om kvinnene hardnet. De ble mer skjødesløse med stellet av dem og begynte å ta livet av barna. Slik ble de kvitt barna og kunne ta til seg flere barn, forteller Basso.
Les også: Den beryktede straffemetoden ble også brukt i Norge
150 kroner per barn tilsvarte nesten en årslønn for en løsarbeider, og når disse kvinnene tok til seg 20 barn på ett år, ble det 3000 kroner. Det var en svært anselig sum i 1900, legger historikeren til.
Hos Englemakerskene ble barnet var omskapt til en «engel», og foreldrene fri for enda en munn å mette. Disse fotografiene er fra Åkebergveien barnehjem hvor det ikke ble bedrevet englemakeri. Illustrasjonsfoto: Digitaltmuseum / Oslo Byarkiv.
Før de tok livet av barna, brukte englemakerskene flere metoder for å få barna til å slutte å gråte. Tunge puter ble lagt over ansiktet på barna, ofte så lenge at noen av dem ble kvalt. Ett av barna ble druknet.
Blant annet ga Anna Mathea babyene skummet melk, fordi de skulle få magesyke og dø. Hun ga også barna kaffe og bayersk øl, og oppfordret Pauline til å gjøre det samme, siden det ville fremskynde døden.
Barna fikk ikke mat til bestemte tider, men bare når de skrek.
De døde barna var derfor utmagrede, og bar preg av at Anna Mathea bare skiftet på dem to ganger om dagen.
– Jeg vil tro at fattigdom og nød var grunnen til at kvinnene gjorde dette, sier Basso.
Les også: Norgeshistoriens verste psykopater
Fant barnelik
Anna Mathea tok til seg 19 pleiebarn i løpet av ett år. Av disse døde 16 hjemme hos henne, mens ett ble drept hos Pauline, og puttet i en vadsekk. Barnet lå fremdeles i vadsekken i Paulines leilighet da hun ble arrestert tre måneder senere.
Barna som ble overlatt var som oftest spedbarn. Disse fotografiene er fra Åkebergveien barnehjem hvor det ikke ble bedrevet englemakeri. Illustrasjonsfoto: Digitaltmuseum /Oslo Byarkiv.
Ett av de barna som overlevde var fire år gammelt og hadde vært hos Anna Mathea i mellom to til fire måneder. Barnet var helt avmagret.
Dette ledet til at Anna Mathea Johansen, Martha Kristine Andresen og Pauline Olsen, i november 1901, ble arrestert for bedragerske forhold og falsknerier.
Da kvinnenes hjem ble ransaket ble det funnet barnelik, både i hjemmet til Pauline og i leiligheten der Anna Mathea og Martha Kristine bodde sammen.
Tiltalen ble raskt utvidet til å gjelde vanrøkt og mishandling, og endte til sist med tiltale for mord.
– Etter at politiet i Kristiania hadde gjort sine undersøkelser, ble til sammen seks pleiemødre eller hjelpere tiltalt for å ha medvirket til at over tjue barn døde, forteller Basso.
Les også: Etter 30 år i jungelen ble soldaten funnet. Han hadde ikke fått med seg at krigen var slutt
«Pleiemødre-Sagen»
Saken om «Englemageri i Hovedstaden», ble omtalt i flere aviser. Foto: Flekkefjordposten, 11.12.1900 / Nasjonalbiblioteket.
Saken ble i avisene omtalt som «Pleiemødre-Sagen», og går inn i historien som Norges største barnedrapssak.
– Kvinnene påstod at de ikke hadde drept barna med vilje, men at ungene døde av seg selv, forteller Basso.
I løpet av rettssaken innrømmet de derimot å ha lagt puter på barna for å få dem til ikke å skrike, og gitt dem både konjakk, kaffe og naftalin i melken for å gjøre dem søvnige, opplyser historikeren.
- Kvinnene ga dem også skummet melk fordi de mente at det heller var de voksne som trengte næringen i den fete melken mer enn ungene, noe som førte til at de overlevende barna var svært avmagret, sier Basso videre.
Anna Mathea ble ansett for å være hovedpersonen i saken. Under rettssaken kom det frem at hun etter barnas død krevde mødrene for månedsbetaling. Hun gikk etter hvert bort fra å kreve månedlige betalinger, da hun innså at det var mer fordelaktig å kreve en større engangssum når hun tok barna til seg.
De andre tiltalte i «Pleiemødre-Sagen»:
- Severine Pettersen Hochst: En jordmor som drev sin egen fødselsklinikk i hovedstaden. Hun skal ha overlatt åtte spedbarn til Anna Mathea, og ble tiltalt for å ha lovet to barnemødre at barna deres var bortsatt til «velstaaende bondefolk for 200 kroner», mens de i virkeligheten var overlatt til Anna Mathea for 150 kroner. Jordmoren påsto i retten at hun stolte på at Anna Mathea hadde overlatt barna til de velstående bøndene og at hun ikke ante noe om barnas skjebne. Jordmoren ble dømt til fengsel på vann og brød i åtte dager, fordi hun hadde villedet to mødre til å tro at barna deres var blitt tatt godt hånd om. Hun ble også dømt for å ha beholdt 50 kroner av mødrenes betaling.
- Karoline Mathilde Vennerskoug: Martha Kristine Andresens søster. Hun var tiltalt for å ha «bragt tilside et barnelig for Anna Johansen». Anna Mathea ba om hjelp fra Karoline til å bli kvitt et barnelik. Etter Karoline Mathildes forslag, ble liket fraktet til Vestre Aker og lagt i Gaustadbækken. Karoline Mathilde ble dømt til fengsel på vann og brød i åtte dager. Hun tilsto forbrytelsen hun var siktet for, og ble derfor fritatt fra å betale saksomkostninger.
- Helga Mathilde Røed: Anna Matheas svigerinne. Hun hadde hjulpet Anna Mathea med å «pleie» barna. I likhet med Martha, bodde også hun hos Anna Mathea. Hun tok til seg fem barn i tiden hun bodde der, og ble tiltalt for vanrøkt av disse. Helga Mathilde ble dømt til fengsel på vann og brød i tjuefem dager. Retten mente at hun hadde hatt en underordnet rolle i «virksomheten».
Dømt på livstid
Martha Kristine skal ha hjulpet til med å «pleie» 14 av barna, og hadde selv ni barn i forpleining.
Anna Mathea og Martha Kristine ble begge tiltalt for mord på fem barn, og vanrøkt av henholdsvis 19 og 23 barn.
Begge kvinnene ble dømt for mord og til straffarbeid på livstid.
Ingen av dem tilsto å ha gjort seg skyldig i overlagt drap.
Kvinnene hadde to biologiske barn hver, men disse barnas skjebne antas å være ukjent.
Pauline ble av retten beskrevet som Anna Matheas kompanjong, og skal ha hjulpet til med å anskaffe pleiebarn. Pauline tilsto å ha drept ett barn, men døde i kretsfengselet før dommen falt.
Ifølge Basso førte denne barnedrapssaken til lovendring og sterk offentlig forargelse.
Likevel:
– Dessverre førte ikke lovendringen om bedre tilsyn med private pleiehjem til at tilsynet faktisk ble bedre, forteller Basso.
Mørketall
– De tydeligste seriemordere som vi har hatt i Norge, har vært kvinner som har tatt livet av sine barn, en etter en, etterhvert som de ble født. En særlig undergruppe av dem var «Englemakerskene».
Lege og forfatter av fire bøker som tar for seg norske henrettelser i perioden 1765 - 1876. Foto: Privat.
Det forteller Torgrim Sørnes, lege og forfatter av fire bøker som tar for seg norske henrettelser i perioden 1765 - 1876.
Et fellestrekk ved alle barnemordere og englemakere, var at de ikke var i stand til å se på sine medmennesker som likeverdige vesener, ifølge Sørnes.
– De manglet evnen til å sette seg inn i andre menneskers liv, sier han.
Det er høy sannsynlighet for at det finnes mørketall blant barnedrap utført gjennom englemakeri.
Ifølge Sørnes ble de fleste av «Englemakerskene» aldri rettslig forfulgt:
– Sannsynligvis fordi man da ville måtte gripe an et sosialt problem samfunnet ikke var rede til å ta ansvar for.
Saken er først publisert på Vi.no - ny nettavis for godt voksne.
Kilder:
Englemakerskene i Kristiania / Ann-Christin Gjersøe, 2016 / Serieliv.
Englemakerskene / Aina Basso, 2012 / Tobias Tidsskrift for Oslohistorie.
Det bortsatte barnet / Oslo Byarkiv / Digitalt Museum
Englemakeri / Nasjonalbiblioteket
Fattigvesenet / Wikipedia
