Mannen, slik han ofte fremstilles i illustrasjonssammenheng. Foto: NTB scanpix / shutterstock
Når manndommen sitter i pungen
Mannen. En kåt testosteronbombe på to ben, klar til å erobre verden med sin batongpenis! Eller…?
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Jeg var på en paneldebatt her forleden, under årets NYT-festival, hvor temaet var menn og seksualitet. «Jaha», tenkte jeg, fordomsfull som jeg er: «trenger vi virkelig å snakke mer om den, når vi ikke ser annet?». Lite visste jeg vel hvor feil man kan ta, i en verden der det glaserte bildet av menns seksualitet presses på oss overalt. For er det mannens faktiske seksualitet, eller er det et samfunnsskapt, heteronormativt bilde av den vi forholder oss til?
Jeg tror nok aller helst det siste. Det er lite som selges uten at pupper og glattbarberte kvinnekropper promoterer det. Jeg har sett alt fra hamburgere til bruktbiler selges med en eller flere unge, lystne kvinner på kjøpet. Sex selger, og vi vet jo at det er ingenting her i verden en mann er mer opptatt av, enn sex, og siden han bare vil ha sex, er det å vise bryster den eneste tenkelige markedsføringen rettet mot menn.
Det meste er laget for den heterofile, kåte mannen – dersom han passer inn i den ekstremt trange kjønnsboksen han har fått.
Menn og seksualitet er nemlig en smal, trang og tidvis trist affære. Ikke fordi mannen er så trist i seg selv, men fordi han har så lite spennende register å spille på. Finger i rumpa? Homo. Kose litt? Femi. Vil gjøre noe annet enn å penetrere? Pyse. Ikke så glad i sex? Ikke mann. Gjør husarbeid? Finn deg en lydig kone. Mann og feminist? Kastrert.
Menn skal være harde, ugjennomtrengelige, barske og følelsesløse. Og dette skaper farlige fengsel og myter rundt menn og deres seksuelle helse. Eksempelvis myten om at menn ikke kan voldtas, fordi de alltid har lyst. Denne er direkte farlig. Vi ler gjerne litt av menn som har opplevd voldtekt, for har du en stiv penis, så vil du jo, ikke sant? Feil. På samme måte som at kvinner kan oppleve å bli våte, og faktisk også få orgasme ved voldtekt. Det er like fult en voldtekt. Når kroppen utsettes for seksuell stimuli, reagerer den også seksuelt. Dette er en forsvarsmekanisme. Det er det dessverre få som vet, og når menn i tillegg blir latterliggjort når de ikke har lyst på sex, er det nok enda vanskeligere å ta seg selv på alvor, når man tross alt hadde en ereksjon.
Så hvorfor dette harde, ugjennomtrengelige skallet?
Skal vi se på hvordan gutter og menn portretteres oppigjennom barndommen, i filmer, på tv, i media og til og med i leketøyskatalogene, er det kanskje ikke så rart at det er det macho skallet som lettest danner lag. I likhet med at kvinner skal være så søte, pene, omsorgsfulle og stille, får menn rollen som hardbarka tøffinger allerede fra de er født. Undersøkelser viser at vi forskjellsbehandler helt ned til spedbarnsalder, og nærmest belønner aggressiv atferd. Gutter slipper unna med mer i skolesammenheng fordi «gutter er gutter», og opplever at de må utagere for å få oppmerksomhet. Vi overser lettere gutter og menns problemer, eller forsøk på å si ifra, som «jentete» eller naturlig aggressiv atferd.
Og når dette er det du får tredd nedover hodet, sier det seg selv at det ikke er så lett å endre seg, eller vokse det av seg. Vi snakker ofte om ereksjon, som selve manndommen. Jeg vil jo argumentere for at manndom handler om veldig mye mer, enn at blodet samler seg i en bestemt kroppsdel. Denne illusjonen om at mannens mandighet sitter i penis, og at penis helst skal fungere som et maskingevær i giv akt, er med på å nøre oppunder temmelig kjipe kjønnsroller, med et kjønnsperspektiv de færreste av oss synes er spesielt sjarmerende når alt kommer til alt.
Det er trist hva vi legger i menn om omsorg, og jeg mener dette ikke bare er med på å skade mulighetene for et rikt og spennende seksualliv, men også å portrettere menn som faktisk ikke er redde for å vise følelsene sine, som svake. Å skulle være maskulin og samtidig våge å åpne seg virker ikke som er forenlig med hverandre, når det jo i aller høyeste grad er det. Følelser er en del av det å være menneske, og sist jeg sjekket var også menn mennesker
Det er selvsagt rom for ulikheter, og det er ikke for alle å vise følelser eller være seksuelt utprøvende, men dette samfunnslagde fengselet av hardhet synes jeg vi alle må gjøre et forsøk på å bryte ned.
Det er rart hvordan vi i 2018 fortsatt har en fordom om at menn ikke er kapable til å ha det samme følelsene som kvinner, når det jo er vi som samfunn som har skapt disse strukturene. Jeg satt her forleden å hørte på gamle slagere ala Backstreet Boys og Spice Girls, hvor tematikken jo var stikk motsatt: der Spice Girls ikke trengte menn for å leve fullverdige liv, la Nick, Brian, AJ, Howie D og Kevin hjertet på utsiden, og ba bare om å bli elsket. Det var lite som vitnet om macho mannemenn, og enda ble de verdensstjerner.
Menn kjenner også på lengsel, ensomhet, tomhet og skam, uten at det gjør de noe mer eller mindre maskuline.
Hvor mange ganger har man ikke sagt til små guttebarn at de må slutte å grine, med begrunnelse om at de høres ut som små jenter? Som om det å vise følelser er en kvinnelig og negativ egenskap. Og hva er egentlig kvinnelige og mannlige verdier? Omsorg blir ofte trukket frem som et kvinnelig trekk, men er det ikke hyggelig at din mannlige partner er snill? Gir deg en klem? Passer på barna? Pleier deg når du er syk?
Menn kan oppleve kroppspress. De kan oppleve voldtekt og overgrep. Menn kan bli seksuelt trakassert. Menn kan like å kose. Menn kan like å bare være nær. Dette vet vi, men for at menn skal få lov til å leve ut sitt følelsesmessige register, må vi faktisk la de få lov.
