Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
I de nærmeste ukene vil ABC Nyheter på lørdager og søndager presentere de ti alvorligste økonomiske landssvik-sakene.
Oversikten bygger på en fysisk gjennomgang av Erstatningsdirektoratets arkiv.
Nærmere 90.000 navn er oppført i papirkartotek.
Det finnes feilkilder, blant annet faren for at man i direktoratet ikke har ajourført kortene ettersom nye dommer eller benådninger har funnet sted. I tillegg kan beløp og annet være notert ned feil.
Men for de ti sakene som ABC Nyheter vurderer som de alvorligste, er også grunnlagsdokumentene i det tilhørende Landssvikarkivet studert.
Skulle det likevel ha sneket inn seg noen feil eller misforståelser, vennligst ta kontakt med Ola Karlsen via ola@abcnyheter.no
Disse sakene er publisert:
Den tredje økonomiske landssviksaken som ABC Nyheter presenterer, er utenom det vanlige.
Andre landssviksaker har avdekket bevisste forsøkt på å tjene penger under okkupasjonen eller ideologisk støttet nazisme.
Saken mot Alf og Carl Christian Møller viser på sin side hvor kompleks virkeligheten også kunne være etter det tyske overfallet 9. april 1940.
Alf Møller (1909-1956) var allerede i 1940 med i motstandsarbeidet. Han var da økonomisjef for Milorg i Buskerud.
Men sammen med sin far, Carl Christian Møller (1875-1960), ble han likevel dømt som profitør for utilbørlig samarbeid med fienden.
Og de fikk begge inndratt betydelige beløp i rettsoppgjøret.
En gjennomgang av Erstatningsdirektoratets kartotekkort, foretatt av ABC Nyheter, gjør det mulig å identifisere de sakene hvor den norske stat tok tilbake de største beløpene.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenBuntmaker-firmaet «W.C. Møller» var lenge før krigen en institusjon - ikke bare i Drammen, men også internasjonalt.
Det var de som hadde utrustet polekspedisjonene til Fridtjof Nansen, Roald Amundsen, Robert Scotts og Sir Ernest Shackleton med pelsverk.
På 1920-tallet utmerket de seg også på en annen front. Da de ansatte en kvinnelig kontorsjef førte også det til presseoppslag om firmaet.
I byens egen lokalhistorie - «Made in Drammen» - finner en mer detaljerte beskrivelser av selskapet.
Les også: Erstattet kronprinsparet med nazistene Terboven og Rediess
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDa Høyesterett behandlet deres anke i 1948, ble det trukket frem at straffeutmålingen i saken mot far og sønn Møller var «egenartet».
Roald Amundsen på Sydpolen i 1911. «W.C. Møller» leverte pelsverket til hans ekspedisjoner. Foto: NTB scanpix
Mens etterforskningen av dem og selskapet «W.C. Møller» fortsatt pågikk, leverte Alf Ruth, Milorgs første sjef i drammensområdet, en viktig erklæring:
Artikkelen fortsetter under annonsen«Disponent Alf Møller var medlem av Mil.org. fra starten i 1940. Han ble oppnevnt som økonomileder for distriktet», skrev mannen som i 1943 selv ble sendt til den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.
Den underlige landssviksaken ble behandlet i to instanser, etter at begge parter anket lagmannsrettens dom i 1947.
Høyesteretts førstevoterende dommer, Andreas Schei, stilte seg bak lagmannsrettens beskrivelse av de to tiltaltes motiver for kontakten med okkupantene, og aksepterte dem som «hederlige»:
«Jeg fremhever særlig at lagmannsretten har funnet det bevist at de domfelte hadde bestemt seg for ikke å beholde fortjenesten på tyskervirksomheten, men legge den fra seg når det atter ble fred.»
De to startet allerede sommeren 1940 produksjonen av skinnklær og –effekter til den tyske hæren.
Og etter at avtalen med Wehrmacht var gjort, utvidet de også sin produksjon for å klare de økte leveransene.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Jeg ble ikke utsatt for trusler direkte», sa Carl Christian Møller i et politiavhør sommeren 1945, slik det fremkommer i dokumentasjon som ABC Nyheter har funnet i Landssvikarkivet.
Artikkelen fortsetter under annonsenFor påtalemyndigheten var det i anken et viktig poeng at familien Møller var sosialt fremtredende i Drammen, og at de brukte sin sosiale og økonomiske posisjon for å verge om sin formue.
Les også: Tjente millioner da kongehus og regjering flyktet
I merkantilt leksikon fra 1935 fremkommer det blant annet at den eldste var direktør for Drammens teater, tidligere leder av den lokale kunstforeningen og formann for Røde kors i området.
Milorg-sjefen Alf Ruth går god for Alf Møller i sin erklæring til retten. Faksimile: Riksarkivet/ ABC Nyheter
Under okkupasjonen solgte selskapet blant annet 54.399 par votter, 64.279 saueskinnspelser og 30.314 saueskinnsbenklær til Wehrmacht.
Artikkelen fortsetter under annonsenI tillegg skaffet Møller tyske kvinner, gift med wehrmachtoffiserer, pelskåper og babyposer.
I tiltalen framkom det at nesten 13 millioner av en samlet omsetning på 21 millioner kroner (62 prosent) kom fra leveransene til fienden.
Netto fortjeneste etter skatt var 1.440.144 kroner, noe som med dagens pengeverdi blir om lag 29 millioner kroner.
I året før okkupasjonen leverte «W.C. Møller» som var landets største buntmaker, pelser og annet utstyr til den norske hæren.
De tyske militære fant et lager av dette da de inntok Akershus festning våren 1940, og i juni ble Møller pålagt å levere 10.000 saueskinnsfrakker til Wehrmacht.
I et bakgrunnsdokument som ligger ved mappene i Riksarkivet, beskrev selskapets ledere situasjonen:
Artikkelen fortsetter under annonsen«Vi selv vet heller ikke hva vi mere skulle ha gjort, når tyskerne først hadde fått slik makt over saueskinnbeholdningen i Norge som de hadde og slikt nakketak på oss som eneste spesialfirma i bransjen – til og med tidligere leverandører til den norske hær.»
Artikkelen fortsetter under annonsenLagmannsretten mente Møller hadde gått med på leveransene for å unngå tysk rekvisisjon av fabrikken.
Fabrikken er i dag gjort om til leiligheter. Den tyske produksjonen foregikk i kjelleren. Foto: Trond Fredriksen/ ABC Startsiden
«I tilfelle rekvisisjon måtte han, som han forklarer, regne med at hele fabrikken ville bli anvendt til produksjon for tyskerne, og at den betydelige og for befolkningen meget viktige norske produksjon helt ville stanse», oppsummerte retten.
«Han regnet ikke med at han ved på denne måte å gi tyskerne lillefingeren risikerte ytterligere krav i fremtiden», het det også.
Carl Christian Møller ble trodd på sin forklaring, at han ikke likte å tjene penger på denne måten og at «de brente ham i hendene».
«Det bemerkes i denne forbindelse at tiltalte etter hva han forklarer alltid følte seg sikker på tyskernes nederlag», påpekte dommerne (med ett unntak).
Artikkelen fortsetter under annonsenI motsetning til andre økonomiske landssviksaker medgir Eidsivating lagmannsrett i denne saken at situasjonen var uklar.
«Sommeren 1940 (var det) ikke alltid lett hverken for forretningsfolk eller andre å innse at de begikk noe rettsstridig ved å innlate seg på leveranser til tyskerne, selv ikke når leveransene gikk direkte til Wehrmacht.»
Artikkelen fortsetter under annonsenRetten mente også at:
«Det anses ikke nødvendig å påvise dette nærmere, idet det må anses som en notorisk kjensgjerning at det, med et mildt uttrykk, i hvert fall hersket stor uklarhet m.h.t. våre myndigheters og andre ledende menns stilling til spørsmålet om produksjon for tyskerne.»
Dommerne mente likevel at «troskapsplikten overfor fedrelandet ikke oppheves ved de folkerettslige regler som gir okkupasjonsmakten rett til å kreve visse ytelser av befolkningen i det okkuperte området».
Artikkelen fortsetter under annonsenDet ble så fremhevet viktigheten av å vurdere «vedkommende leverandørs motiv for å innlate seg med okkupasjonsmakten».
Carl Christian Møller ble også trodd på at han ikke var drevet av profittbegjær, og at motivet om å redde fabrikken var «hederlig», selv om han ikke ble utsatt for noen direkte trussel om rekvisisjon.
1943. Sabotasje mot et tysk troppetog på jernbanestrekningen mellom Drammen og Mjøndalen, utført av Osvald-gruppen. Bildet er viser opprydningen. Foto: NTB scanpix
Dommerne mente (med et unntak) han befant seg i «unnskyldelig rettsvillfarelse», selv om han ansatte 40-50 nye arbeidere for å tilskjære «tyskerpelsene» og kjøpte nye maskiner.
Fra nyttår 1941 hadde faren gjort sønnen til sin kompanjong i bedriften som hadde om lag 200 ansatte da krigen startet.
Alf Møller var 31 år da Nazi-Tyskland angrep Danmark og Norge.
Artikkelen fortsetter under annonsenI forretningslivet lot han stort sett sin far styre og bestemme.
Artikkelen fortsetter under annonsenDeres virksomhet under okkupasjonen må ses gjennom et trollspeil.
For godkjent av Carl Christian Møller betalte Alf 30.000-40.000 kroner til pårørende etter folk som måtte flykte.
Det er et betydelig beløp. Til sammenligning var en gjennomsnittlig årlig industriarbeiderlønn på 5000 kroner.
Dokumenter i Riksarkivet bekrefter også at Alf Møller deltok aktivt i en rekke ulike illegale aktiviteter. Han var med på å distribuere illegale aviser som Buskerud-utgavene av «London-Nytt» og «Ja, vi elsker».
Les også: EV13K, en norsk spion i kamp mot nazistene
Disponenten bidro ikke bare økonomisk. Han var også med på sambandstjeneste og donerte varme saueskinnspelser til «gutta på skauen», ifølge en rekke vitnemål fra ulike Milorg-kamerater etter krigen.
Artikkelen fortsetter under annonsenSærlig det siste la også retten merke til. En mente det var «meget risikabelt idet pelsene, i tilfelle tyskerne fant dem, kunne tilbakeføres til firmaet».
Juni 1944. Fabrikkens disponent bekrefter bestilingen fra Wehrmacht. Faksimile: Riksarkivet/ ABC Nyheter
En gang var det nær ved å gå galt. Ifølge et brev som ligger ved saken, ble Milorg-avdelingen utsatt for en tysk razzia.
De tyske styrkene besatte da et anlegg ved Sokna og undersøkte det hele – bortsett fra ett rom:
«Det eneste sted de ikke undersøkte var det rummet som de selv bodde i og hvor dine pakker stod i et hjørne. Det må vel kalles flaks», skrev Hans Wiger jr.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen enkelte motstandsmenn satte også spørsmålstegn ved Alf Møller.
Mens rettssaken mot ham pågikk ble en av statsadvokatene oppsøkt på hotellet hvor han bodde.
En mann fortalte da at det høsten 1942, etter opprullingen av Milorg-distriktet, ble opplyst til tyskerne at Møller sto bak finansieringen.
Artikkelen fortsetter under annonsenDette skal så ha blitt formidlet til ham med beskjed om å flykte.
Mannen spurte seg hvorfor det ikke skjedde, og undret seg samtidig over at Møller heller ikke ble arrestert.
Denne påstanden blir imidlertid ikke verifisert eller brukt under rettssaken.
Far og sønn Møller vekslet på å møte Wehrmachts representanter som kom med pålegg om nye leveranser til hær, marine og luftvåpen.
«Vedkommende tyskere opptrådte etter de tiltaltes forklaring på tyskernes sedvanlige maner, som oftest truende og kommanderende», ble det opplyst i rettssaken, selv om det altså ikke ble brukt tvangsmidler fra tysk side.
At Møllers presset på for tysk hjelp til å skaffe nødvendige varer for produksjon, ble vurdert negativt av retten.
Fabrikkarbeiderne skal ha fått lov til å holde et bedagelig tempo i «tyskerarbeidet», hevdet de tiltalte som mente det var sabotasje. Foto: «Made in Drammen»
I et brev fra februar 1942 nevnte de blant annet et konkret firma i Oslo som skulle ha lager av bånd og sytråd.
Dette ble vurdert som «særlig graverende, i det firmaet C.B. Barth & Co. her stilles i søkelyset».
Artikkelen fortsetter under annonsenI Møllers anke til Høyesterett fra november 1947, ble punktet avvist. De mente okkupantene godt visste om firmaet som var blant bare 4-5 godkjente leverandører av tråd.
I mai 1942 kom man også med et tilbud til tyskerne om leveranser, noe som ble karakterisert som «utilbørlig».
Møllers likte ikke at lagmannsretten påpekte manglende sabotasje av produksjonen, selv om det ble innrømmet at far og sønn så gjennom fingrene med at arbeiderne i «tyskeravdelingen» holdt et bedagelig tempo, og stakk på byen i arbeidstiden.
«Vi mener å ha sabotert i den utstrekning det var mulig», mente de to i sin anke til Høyesterett og trakk fram at det i «tyskeravdelingen» bare ble ansatt uøvde folk som ikke fikk buntmakerverktøy, bare sakser til arbeidet.
Artikkelen fortsetter under annonsenI et avhør fra juni 1945 beskrev den eldste av dem situasjonen:
«Noen sabotasje i større målestokk av disse leveringer kunne vi ikke foreta, idet driften av våre ordinære forretninger trengte store leveringer av tråd som vi ikke kunne få på annen måte enn å underslå fra tyskerne», sa Carl Christian Møller da.
Han fikk til slutt en bot på 600.000 kroner og sønnen Alf 150.000. I tillegg ble det inndratt 737.572 kroner fra hver av dem (hele selskapets netto fortjeneste av tyskerleveransene).
«De tiltalte er likeledes enige i at inndragning skjer», oppsummerte retten.
I Møllers anke som er en del av bakgrunnsinformasjonen ABC Nyheter har funnet i Riksarkivet, het det:
Artikkelen fortsetter under annonsen«Vi er klar over at det store beløp i kroner og øre som vår tyskerproduksjon kom opp i, er egnet til å vekke oppsikt og stille oss i et uheldig lys.»
Artikkelen fortsetter under annonsen«Vi er nårsomhelst villig til å innbetale, - og har også gjort skritt til å innbetale – inndragningsbeløpet, fordi vi aldri har ønsket å beholde tyskerfortjenesten», skrev de.
I et forsøk på å unngå tap av borgerlige rettigheter, fremhevet de også at man forsøkte å lure unna skatter under krigen – «som et utslag av vår anti-nazistiske innstilling», men at bilagene ble beholdt slik at alt «skulle gjøres ordentlig opp når krigen var slutt».
Etterretningssjefen i det lokale Milorg-distriktet, Karl B. Olsen, bekrefter også dette i en erklæring som ligger ved Møllers saksmappe:
«Under de forskjellige samtaler jeg hadde med Møller, kom vi også inn på at fabrikken arbeidet for tyskerne. Dette fortalte Møller at de var tvunget til, men at de penger som fabrikken tjente på tyskerne, var i behold, og det var fabrikkens mening at de skulle utbetales den norske regjering, når Norge atter var fritt.»
Artikkelen fortsetter under annonsenBegge parter anket lagmannsdommen. Men begge ble også avvist av Høyesterett.
Til sammen ble de to derfor gjort økonomisk ansvarlige for 2,2 millioner kroner, noe som i dagens pengeverdi er om lag 44,5 millioner kroner.
Ingen av dem ble idømt frihetsstraff, men begge mistet stemmerett og muligheten til offentlig ansettelse i ti år, etter landssviklovens § 10, 1. og 4 .
