Brødrene Sverre hjalp naziene med flyplass på Sola:Tjente millioner da Norges regjering og kongehus flyktet

Saken mot brødrene Ole Erik Theodor Sverre (født 1912) og Haakon Arnljot Sverre (født 1916) er den andre økonomiske landssviksaken ABC Nyheter presenterer.

I de kommende helgene publiseres en rekke artikler basert på funn i Erstatningsdirektoratets kartotek som inneholder detaljer over om lag 90.000 landssviksaker.

De alvorligste økonomiske landssvikerne kommer nå frem i lyset.

Brødrene Sverre holdt til i Oslo. De startet sitt arbeid for tyske myndigheter allerede 7. mai 1940. Da var den norske regjeringen og kongehuset fortsatt på flukt nordover i landet.

I løpet av få år tjente de store summer på å delta i utbyggingen av flyplassen på Sola utenfor Stavanger for Luftwaffe. På sine anlegg i Årdal i Sogn brukte de østeuropeiske slavearbeidere.

Kongen fortsatt i landet

«Alle flyplasser i Norge under krigen må regnes av den aller største militær betydning», het det i en rapport fra en militær ekspert til i rettssaken etter krigen.

Om flyplassene hvor Sverre-brødrene var aktive entreprenører, sto det:

«Jeg vil betegne Sola som den viktigste av tyskernes flystasjoner i Norge under krigen».

Les også: Erstattet kronprinsparet med Terboven og Rediess

I rapporten som ABC Nyheter har funnet i Riksarkivets Landsvikarkiv, la man vekt på at okkupantene hadde lagt sine planer for de norske flyplassene på forhånd, og:

«Endel firmaer gikk beredvillig i gang med å hjelpe fienden med nye anlegg og utbygging av tidligere flyplasser, alt mens kampene fremdeles pågikk innen landets grenser».

I forakt lød ekspertens konklusjon:

«Dette arbeidet hadde kun militær betydning for den samme fiende som gode nordmenn kjempet og falt mot i kampene i Norge og senere på de forskjellige krigsteatre; i luften, på sjøen og på land, også her hjemme hvor død og tortur truet de som hadde mot og evne og vilje til å holde stand».

Les også: Profitør i Melbu erstattet kronprinsparet med nazistene Terboven og Rediess

Utdannet i Tyskland

I september 1940 startet rivingen av Sola kirke. Materialet ble nummerert og konstruksjonen fotografert. Det var meningen å sette den opp et annet sted, men materialet ble tatt av tyskerne.

Men det var kanskje et av de mindre problemene Sverre-brødrene var med på å skape.

Under hele krigen var de svært aktive og ekspanderte voldsomt. De bygde seg opp fra ingenting til sentrale entreprenører for det tyske Wehrmacht.

Brødrenes selskaper bygde flyplasser, kanonstillinger og fangeleire, men drev også kafé og produserte knott.

Lillebror Haakon var 24 år da det tyske overfallet kom 9. april 1940, og storebror Ole var fire år eldre.

Den yngste hadde i 1939 kommet tilbake til Norge etter arkitektstudier i den tyske byen Stuttgart, og behersket derfor språket til de som ranet til seg makten.

Les også: EV 13 K, en norsk spion i kamp mot nazistene

Da de tyske soldatene marsjerte inn i Oslo var de begge i hovedstaden. Allerede 7. mai ble de med på en avtale om å bygge brakker for tyske soldater i Kristiansand.

Haakon Sverre ble byggeleder og Ole Sverre forretningsleder for en kontrakt som selskapet «Gun. & K.A. Karlsen» da inngikk.

To dager senere ankom de sørlandsbyen. Da fikk de ny beskjed: tyskerne vil ha bygd brakker til boliger og forpleining ved Mandal.

Før Frankrikes fall

For nå var arbeidene ved Vestnes flyplass ved Mandal militært mest presserende. Det handlet om militær kontroll over skipsfarten langs sørlandskysten.

Allerede sommeren 1940 arrangerer Haakon Sverre konsert for arbeiderne ved anleggene i Stavanger. Faksimile: Stavanger aftenblad 23. juli 1940

Allerede den 12. mai ble de direkte konfrontert med norsk motstand mot arbeid for okkupantmakten.

I et møte med en kjøpmann i Mandal får de avslag på et spørsmål om å levere varer til brakkebyggingen.

«Vitnet og hans bror ... ikke fant det riktig å påta seg den slags arbeid all den stund Norge var i krig med Tyskland», het det i sakens rettsbok.

Og i lagmannsrettens dom ble allerede handlingene i mai 1940 beskrevet som et «utilbørlig forhold», fordi de måtte være klar over at arbeidet var til nytte for fienden.

«Det var utsikten til en god fortjeneste som lokket», ble det fastslått av retten.

Den 10. mai 1940 angrep Nazi-Tyskland også Benelux-landene og Frankrike.

For det tyske luftvåpenet var kontrollen over skipsleia vital.

I tillegg kunne flyplassene i området brukes som utgangspunkt for bomberaid mot Storbritannia, og de ennå ikke okkuperte områdene av Vest-Europa.

I boken «Tyske vinger over Sola og Forus» fortelles det at 2500 sivile ble drept av tyske bombeangrep mot Skottland, og at de fleste angrepene på byene Aberdeen, Peterhead og Fraserburgh kom fra Sola.

Jaget fra hjemmene

Mens brakkebyggingen i Mandal pågikk tok de på seg nye jobber og startet byggearbeidene ved Sola flyplass som ble utvidet fra 580 til 10.000 mål.

I et brev til retten etter krigen som ABC Nyheter har funnet i arkivene, skriver overrettssakfører Toralf Haver om denne utbyggingen som han i 1947 mente kostet tyskerne 400 millioner kroner (8 milliarder i dagens pengeverdi):

«Noen få dager etter at tyskerne hadde satt seg i besittelse av flyplassen på Sola ble det gitt ordre om at et bestemt område omkring plassen skulle rømmes av sivilbefolkningen. Dette medførte at ca. 3000 mennesker med 24 timers varsel måtte forlate hus og hjem».

Haver var politifullmektig da dette skjedde og ble formann for den komiteen som måtte takstere skadene. Han roste Haakon Sverre for arbeidet, og framhevet at selskapet ble brukt «for å oppnå lettelser for sivilbefolkningen».

Men: «På den annen side har firmaet i en rekke tilfeller trådt sivilbefolkningens interesser under føttene».

Han konkluderte med at dette derfor ikke kan anses som en «formildende omstendighet».

Voldsom ekspansjon

I tillegg lot de seg engasjere i byggingen av flyplassen på Lista. I løpet av krigen overtok denne mye av trafikken fra Vestnes hvor de hadde startet.

I 1944 ga brødrenes firma Noby hjemmedyrket tobakk i julegave til de ansatte. Foto: Riksarkivet/ ABC Nyheter

Ved juletider i 1940 brøt samarbeidet i selskapet «Gun. & K.A. Karlsen» sammen.

Brødreparet var da dypt involvert og med som ansvarlige innehavere.

I slutten av mai 1941 skilles partene ad.

De to brødrene overtar alt arbeide i Stavanger-området med et nytt firma, «Norske bygg A/S» (som senere blir til «Noby A/S»), mens Mandal og Lista skulle være Karlsens ansvar.

Lagmannsretten oppsummerte brødrenes økonomiske ekspansjon det første krigsåret på denne måten:

«Fra 0 ved starten 9/5 1940 var det i løpet av ett år opparbeidet en formue på vel kr. 2.250.000,-. De tiltalte som var begynt et år tidligere uten en mann i sin tjeneste og uten et verktøy sto nå med en stor arbeidsstokk og en betydelig maskinpark».

Kontakten med okkupantene var så lukrativ at de også startet andre mindre selskaper som drev med alt fra knottproduksjon, kafedrift og eiendomskjøp.

Ved verftet i Mandal var det stor festivas da «Sågvåg II» ble sjøsatt i 1944. Foto: Haakon Sverre/ Riksarkivet/ ABC Nyheter

I tillegg bygde de båter gjennom «A/S Vågen», og etter at skipet «Sågvåg II» sto ferdig i 1944 ble det brukt av sjøfartavdelingen i det lokale Reichskommisariat.

Bygde luftvernstillinger

Oppgavene i Stavanger var omfattende. Ikke bare skulle flyplassen utvides, men også beskyttes.

De påtok seg arbeidet med å bygge kanonstillinger og luftvern.

I tillegg bygde brødrenes selskap en leir for krigsfanger hvor flere titalls russere frøs i hjel den første vinteren.

For å rydde plass til flyplassen på Sola ble bondegårder, småhus og Sola kirke revet.

Heller ikke i dette arbeidet holdt brødrene Sverre seg tilbake, selv om deres skussmål altså ikke var det verste.

I sin dagbok skrev Håkon Bue om kirken: «Det skar i hjarta mitt. Og harmen mot tyskerane steig i alle» (sitert fra boken «Tyske vinger over Sola og Forus»)

Frem til 1944 hadde Sverre-brødrenes selskap i Stavanger en omsetning på hele 53 millioner kroner, noe som i dagens pengeverdi utgjør ca 1 milliard kroner.

De var engasjerte ledere. Ansatte som var borte fra jobb fikk brev med trusler om at saken kunne overlates til det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo).

Det var ikke bare tomme trusler. Etter anmeldelse fra brødrene i 1944 ble fire arbeidere. som ville bort fra det umoralske tyskerarbeidet, arrestert av Sipo.

– Nasjonale hensyn veide ikke særlig

Blant dokumentasjonen som ble brukt under rettssaken ligger også aviser fra de første månedene av krigen.

En tunell gjennom fjellet ved flyplassen i Mandal, bygd under krigen. Bildet tatt under rettens befaring i 1947. Foto: Riksarkivet/ ABC Nyheter

19. juni 1940 er de norske avisenes førstesider preget av Frankrikes kapitulasjon.

Den samme dagen annonserte derimot Sverre-brødrene etter arbeidskraft.

Brødrene annonserte også aktivt i Deutsche Zeitung etter nye oppdrag.

Av retten ble det kritisert som «daddelverdig», og «et bevis på at nasjonale hensyn ikke veiet særlig for de tiltalte, når det gjalt forretninger», viser dokumentene i saken.

Ved krigsutbruddet var Knaben gruver de eneste i Europa som produserte molybden, et metall med svært høyt smeltepunkt og sentralt for den tyske krigsproduksjonen av blant annet panserstål.

Også her var brødrene engasjert av Wehrmacht som på det meste stasjonerte om lag 1 000 mann i området. Det ble her bygd stillinger for kanoner og antiluftskyts for å forsvare den krigsviktige produksjonen.

I et brev fra 17. januar 1944 som ABC Nyheter har funnet i Riksarkivet, var brødrene opptatt av vanskene med å få arbeidere til Knaben gruver i Kvinesdal.

Det var de «stadige flyalarmer» som skapte uro for produksjonens fremdrift.

I 1943 ble gruvene angrepet to ganger. 3. mars ble 16 nordmenn og den tyske verkssjefen drept. To dager senere ble fem russiske krigsfanger som skulle stå for oppryddingen, drept av en eksplosjon.

De krigsviktige Knaben gruver bombarderes av allierte fly. Foto: Forsvarets museer

16. november angrep 263 amerikanske B-17 bombefly i et felles tokt to anlegg i Norge.

131 av dem slapp sin last over Knaben, resten mot Vemork-anleggene ved Rjukan.

Denne gangen ble ingen sivile drept, men fem tyske soldater døde.

– Alle forvirret i 1940

Til sitt forsvar mente Sverre-brødrene under rettergangen at de ikke hadde handlet rettsstridig.

De viste til at det var stor forvirring i de første månedene av krigen i Norge, og at Administrasjonsrådet (som virket til 25. september 1940) hadde gitt inntrykk av at det ikke var straffbart å arbeide for tyskerne.

Brødrene gjorde også et poeng av sine forsøk på å hjelpe sivilbefolkningen. De sa at det ikke var profittbegjær som drev dem, og at de «hele tiden (har) vært klar over at de måtte legge fra seg fortjenesten».

Dommerne i lagmannsrettens mente derimot at det ikke var naturlig at en selger og en arkitekt startet opp massiv entreprenørvirksomhet bare noen uker etter okkupasjonen, selv om både deres far og farfar tidligere hadde vært engasjerte i byggevirksomhet.

At arbeiderne fikk bedre vilkår og at man bare utførte arbeide som andre ellers ville gjort, veide heller ikke tungt til deres fordel.

På Lista ble det bygd en hangar kamuflert som en låve. Bilde tatt under en rettslig befaring etter krigen. Foto: Riksarkivet/ ABC Nyheter

I lagmannsrettens dom siteres blant annet to telegram fra brødrenes anlegg i Stavanger til Oslo, som ABC Nyheter har funnet i saksmappene:

«Vi har til stadighet bruk for dyktige formenn og byggeledere, … men det må være spreke karer, som er arbeidsvillige» (23. februar 1942).

«Dyktige fjellfolk må ikke få sluttattest, men sendes Sola» (27. februar 1942).

Retten konkluderte også med at brødrene ikke sa nei til noen oppdrag, og at deres iver var like stor gjennom hele okkupasjonen:

«Det som her er nevnt er at de tiltalte etter forordningen (dvs. en tysk forordning av 24. mars 1941 om begrensninger i retten til si opp eller slutte å arbeide, red.anm.) utfoldet samme energi for å skaffe arbeidshjelp som i 1940».

At Ole Erik Sverres kone skilte seg fra ham i 1943 på grunn av det omfattende tyskerarbeidet, gjør det klart at han visste hva han gjorde, mente lagmannsretten.

Arbeidets viktighet avgjørende

Dommerne avviste også at det skulle være tvang involvert fra tysk side.

At Haakon Sverres omgjengelige natur skulle spille positivt inn i en bedømmelse av ham, avvises også – selv om retten mente han hadde «skilt seg fordelaktig ut fra mer hensynsløse ledere av andre entreprenørfirmaer».

«Men det kan ikke frita de tiltalte for ansvar. Det avgjørende er arbeidets viktighet for fienden».

Sverre-brødrenes selskap «Norske bygg», senere «Noby», annonserte aktivt i Deutsche Zeitung. Faksimile

«Noby» anmeldte arbeidere som ikke kom på jobb til det tyske Sikkerhetspolitiet og fikk Gestapo med i jakten på de som «skoftet». Men det fant lagmannsretten ikke bevist at Sverre-brødrene kjente til.

I et vitneavhør som ligger ved saken sa derimot en arbeider som var sykemeldt at han henvendte seg til kontoret til «Noby» etter å ha blitt innkalt på jobb:

«Da jeg snakket med brødrene Sverre truet de meg med den tyske interneringsleir på Sola hvis jeg ikke straks optok arbeidet der uten å skofte».

I tillegg til det økonomiske ble brødrene dømt til tre og et halvt års tvangsarbeid, men de ble benådet i 1952 og sonte derfor kun utholdt tid i varetekt.

Etter ankebehandling endte det med at det blir inndratt 1.041.000,- kroner fra selskapet «Noby», samt at Ole Sverre må betale 61.000 i personlige skatter og 50.000 kroner som et fullt oppgjør.

Hans bror, Haakon Sverre, får i tillegg inndratt 200.000 kroner.

Til sammen må brødrene ut med om lag 1,4 millioner kroner. I dagens pengeverdi er det nesten 30 millioner kroner.

En gjennomsnittlig industriarbeiderlønn var i 1945 på omlag 5000 kroner.